Historien om et røveri, 7. august 1287

NicholasIVDagens brev er skrevet av Pave Nikolaus IV i Orvieto. Han pålegger på denne dag i 1290 erkebiskop Giselbert, borgerne i Bremen, keiser Rudolf å oppsøke de som hadde røvet tienden som skulle gå fra Norge til Flandern.

Pave Nikolaus blir beskrevet som en fredens mann, bortsett fra at han hadde en forkjærlighet for korstog og å utrydde kjettere. Vi kan nok tenke oss at det er i lys av de siste to tingene at paven her opplyser om det han forventer at de skal gjøre.

Gjennom hele 1100-tallet og store deler av 1200-tallet vokste kirkens effektivitet. Samtidig, er det også spor av at denne samme effektiviteten holder på å forvitre. På slutten av 1200-tallet ble kirken mer og mer opptatt av det som skjedde i Italia, og mistet mye av iveren og kreativiteten man hadde sett tidligere. Om pavene fremmet krav overfor konger, kunne det tidvis hende at de ikke fikk støtte for det.

Her er det snakk om et storstilt røveri av penger som skal finansiere et fremtidig korstog. Å sette igang et korstog var noe som måtte planlegges. Det var ikke nok at folk plutselig fikk “ånden over seg.” Det var et element. Det andre var at å arrangere det innebar at det fantes interesse for det: personlig, politisk, sosialt, finansielt og, ikke minst, økonomisk. Historikeren Christopher Tyerman sier det slik:

“No cross, no crusade, but equally no money, no crusade; no group, no crusade; no leadership, no crusade; no transport, no crusade.” (Tyerman, Christopher: The Crusades. A very short introduction. Oxford 2004, s. 86).

Vi vet at noen år før pavens brev hadde foregått innsamling av penger til et kommende korstog. I januar 1279 avslår erkebiskop Jon Raudes bønn om å få utsatt ett års tiende på grunn av misvekst og hungersnød. (DN I nr. 67). I mars 1282 minner pave Martin IV kong Erik Magnusson om tilstandene i det hellige land og at kongen ikke må forhindre de som samler inn tiende som skla sendes ut av landet. (DN I nr. 72). I august 1286 oppfordrer pave Honorius både prester og verdslige om å betale en tiende som skal gå til “…Jorsalalande ero ætladar til hialpar.” (DN II nr. 22). Det er antakelig ikke denne tienden det er snakk om her. Likevel forteller dette brevet om hvordan pavenmakten forventer at ting skal skje, samtidig som lokale adelige eller geistlige kan bruke tilbakeholdelse av tienden som et slags pressmiddel overfor paven.

Utover på 1200-tallet ser det ut til at interessen for korstog var dalende. Mye av dette kan ha sammenheng med at kongene i de forskjellige rikene i Vest-Europa hadde mer enn nok med å fokusere seg med hjemlige problemer. Kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson avla begge korstogsløfter, men det ser ikke ut til at de skal ha dratt.

Den tienden det her er snakk om er den såkalte seksårstiende. Erkebiskop Jon Raude hadde begynt innsamlingen, men han måtte forlate landet på grunn av en strid med formynderstyret til kong Eirik Magnusson om nettop tienden, erkebiskopens rett til å slå mynt. Erkebiskopen klarte å samle den inn for ett år. Men pengene og varene ble holdt eller ikke ble omsatt i sølv, av formynderregieringen. Etter Jons død stoppen innsamlingen opp. I 1285 utnevnte pave Honorius Huguito, fra Castiglione i Arezzo biskepdømme til innsamler av seksårstienden i alle de tre nordiske rikene. Han fikk i oppdrag å sette alle i bann alle de som forhindret ham i arbeidet. (DN I nr. 75). Han fikk dessuten beskjed om å utbetale det han fikk samlet inn i Norge til noen florentinske kjøpmenn. Disse kjøpmennene fikk også lov til å reise fritt omkring i de tre nordiske rikene. Hugoito reiste nordover i 1286. Han dro ført til England hvor han møtte Jarlen Alv Erlingsson. Han var sendt dit som norsk ambassadør. Hugoito reiste antakelig sammen med Alv til Norge og kom til Norge i august 1286. I Oslo fremla han pavens brev hvor det fremgikk at han skulle samle inn seksårstienden. (DN I nr. 78). Dernest oppfordret han, antakelig på det strengeste, alle geistlige og verdslige som skulle det, om å betale tienden innen jul.

Hugoito var antakelig i riket i lang tid, og han ser ut til å hatt både kongens og rådets tillit, siden han også er i forhandlinger med andre konger.

Kildene forteller ikke om hvor mye han fikk samlet inn, men det kan ha vært mindre enn forventet. Det var uår og kongemakten lå i konflikt med de nordyske hansabuene. Denne konflikten gikk senere over i en konflikt med Danmark. Kan det ha vært i sammenheng med disse konfliktene at skipet med tienden ble ranet?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s