Om samfunnsforhold og forskjellige grupper i det babylonske samfunnet.

Majoriteten av befolkningen i Mesopotamia brukte mesteparten av energien sin på å lage og frembringe mat. Men de var samtidig avhengige av instutisjonene i byene;  templene og palassene. Livene deres var annerledes enn forfedrenes. Som deltakere i en større samfunnsorden hadde de både ansvar og goder. De måtte hjelpe staten når det trengtes. Vanligvis var dette gjennom arbeid på åkrene; men de måtte også være med å bygge monumenter og delta i felttog.

I Mesopotamia var det rasjonering. Hvert samfunnsmedlem; alle menn, kvinner og barn fikk av staten en viss mengde ull, olje og bygg. Mengden av disse varene var avhengig av status og kjønn. Dette systemet fungerte som et slags sikkerhetsnett for enkeltpersoner som var i økonomiske vansker. Det ga hjelp til enker og foreldreløse. Alle, unntatt de eldre, måtte arbeide for å kunne få slike rasjoner. Systemet gjenspeilte samfunnsordenen i landet og religionen. I religionen var det nemlig et fokus på offer og gjenytelser i en syklisk orden. Menneskene arbeidet for byen, og byen belønnet dem i henhold til den mengden arbeid de skulle ha utført.

Kongene hadde en viktig rolle i opprettholdelsen i et slikt byttesamfunn. Om de som hadde makt ikke brydde seg om behovene til de som stod under, ville systemet kollapset. I det tidlige Mesopotamia, hjalp prestene med å forhindre slik ubalanse ved å kontrolere vekslingen av gaver. Slik kontroll skjedde med utgangspunkt i templene. Med veksten av den verdslige makten gikk denne makten over til å bli ivaretatt av kongene. En ny ideologi som hadde fokus på å ta vare på de svake var født. De første kildene vi har som forteller om kongelig makt forteller om denne tankegangen. Kong Uruinimgina av Lagash sa for eksempel at han hadde avgitt løfte til guden Ningirsu at han aldri skulle undrertrykke de foreldreløse eller enkene.

Kongene skulle altså ivareta rettferd i samfunnet. En slik måte å tenke på forble en del av ideologien i Mesopotamia i mange hundreår. Dette er også noe som kommer til uttrykk i Hammurabis lovkodeks. Denne teksten er skåret ut i stein og befinner seg i dag i Louvre i Paris. Den består av ca. 300 lover som alle har den samme formelen: “om” [noen handling] skjer [konsekvens]. I tekstutdraget på (s. 41 i læreboka) er det gjengitt slike eksempler.

Det underliggende prinsipp for lovene er at de er basert på et prinsipp om hevn: Den som har gjort en mann blind, skal selv bli blind. Likevel var loven mer kompleks enn dette og straffer hadde sammenheng med samfunnsordenen. Når det gikk utover et medlem av lavere klasser, skal de straffes med pengestraffer:

If a man strike a free-born woman so that she lose her unborn child, he shall pay ten shekels for her loss. […] If a woman of the free class lose her child by a blow, he shall pay five shekels in money. If this woman die, he shall pay half a mina.  If he strike the maid-servant of a man, and she lose her child, he shall pay two shekels in money. If this maid-servant die, he shall pay one-third of a mina.

Codex Hammurabi (King translation). (2013, November 12). In Wikisource . Retrieved 07:28, September 2, 2015, from https://en.wikisource.org/w/index.php?title=Codex_Hammurabi_(King_translation)&oldid=4661635

Lovene og andre kilder uttrykker klart og tydelig at dette var et patriarkalsk samfunn. Kvinnene var underordnet mennene; først faren, og så ektemannen. En mann kunne til og med selge sin hustru for å nedbetale gjeld. Kvinnene kunne likevel noen ganger finne  beskyttelse  i loven. Medgiften var hennes og kunne ikke tas fra henne om hun skilte seg. En mann kunne være gift med flere kvinner, men kvinnens eiendom gikk til hennes biologiske barn. Om en soldat ble meldt savnet på felttog kunne hustruen gifte seg på nytt. Noen kvinner hadde store eiendommer som de kunne håndtere uten innblanding fra sine fedre eller ektemenn. Kvinner i Mesopotamia hadde således større rettigheter og beskyttelse enn kvinner i andre oldtidssamfunn.

Hammurabi forteller klart og tydelig om hvor rettferdig hans styre over folket skulle være:

The great gods have called me, I am the salvation-bearing shepherd, whose staff is straight, the good shadow that is spread over my city; on my breast I cherish the inhabitants of the land of Sumer and Akkad; in my shelter I have let them repose in peace; in my deep wisdom have I enclosed them. That the strong might not injure the weak, in order to protect the widows and orphans, I have in Babylon the city where Anu and Bel raise high their head, in E-Sagil, the Temple, whose foundations stand firm as heaven and earth, in order to bespeak justice in the land, to settle all disputes, and heal all injuries, set up these my precious words, written upon my memorial stone, before the image of me, as king of righteousness. [Ibid.]

Selv om kongens oppgave var å beskytte de svake var ikke Babylon et egalitært samfunn. Loven anerkjenner nemlig at  det finnes ulikheter i samfunnet og det er kongens vilje at slike ujevnbyrdigheter i samfunnet skal fortsette å eksistere. Når flere mennesker kom til å leve sammen ville dessuten ulikhetene øke. Det nye, urbane, samfunnet i Mesopotamia hadde således et klart sosialt hierarki.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s