Mer om hellas

Kompetansemålet er altså

sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst

Det finnes et vell av kilder og stoff på nettet som har med Hellas og Romerriket å gjøre. Men jeg vil først henlede oppmerksomheten til to omvendt undervisnings-filmer:


Og

Jeg tror at begge disse filmene kan være kjekke å bruke når du skal repetere (både til vurderingssituasjoner underveis og til eksamen).

Tar vi og bryter opp læreplanmålet i mindre deler kan vi få flere problemstillinger:

Har antikken betydning for hvordan man tenker om politikk i våre dager?

Hva slags betydning har antikkens arkitektur for dagens utforming av bygg?

Hvilken betydning har tankene rundt antikkens litteratur, musikk og bildende kunst i dag?

Gresk historie

Den mørke tidsalderen (ca. 1200-800 f.Kr.)

Den første perioden i gresk historie er den som blir kalt den mørke tidsalderen. Fra denne perioden er det bevart svært lite kilder og lite kunstnerisk aktiviet, og det er i denne perioden at palasskulturen i Mykene og på Kreta går under.


Folk hadde inntil denne tid levd i relativt store bosetninger, men nå forlot de disse og slo seg ned i små, fattige samfunn hvor de levde som bønder og gjetere. Når vi sier at det var lite kunstnerisk aktivitet, må det tas med et viktig forbehold; det forkommer stor produksjon av keramikk. Dessuten foregår det en viss form for kontakt mellom de forskjellige samfunnene i det østlige middelhav.

Fra og med 800 f.Kr. begynner sivilisasjonene å våkne til igjen. I det som kalles den arkaiske perioden vokser befolkningen og det blir etablert flere bosetninger. Flere mennesker forlater hjembyene sine og grunnlegger kolonier overalt i Middelhavsområdet:

Greske og fønikiske kolonier i Middelhavsområdet

Grekerne konkurerte med fønikerne innenfor blant annet handel. Noen steder, f.eks. på Sicilia var det greske kolonier på den østlige delen av øya, mens fønikerne hadde sine på den andre halvdelen. De viktigste handelsvarene var vin, olivenolje og keramikk. På denne siden kan du lese mer om hva man brukte olivenolje til i antikken. Når det gjaldt keramikk hadde hver by sin egen stil.

I denne verdenen delte grekerne religion, kultur og språk. De snakket dialekter av det samme språket koinē. De gikk i teater. De konkurrerte også fredelig innenfor idrett, musikk og litteratur. Den første olympiade ble avholdt i 776 f.Kr. Disse konkurransene var så viktige for grekerne at selv under pelopponeskrigene ble de avholdt.

Selv om grekerne konkurrerte med fønikerne foregikk det også en utvekslning av ideer og kultur mellom de folkegruppene. Grekerne tok blant annet til seg alfabetet fra fønikerne. Men grekerne foretok en viktig innovasjon: vokaler.

Befolkningen førte også til politiske endringer. Mange landsbysamfunn inngikk etterhvert i større enheter, poliser. Det er fra dette ordet at begrepet politikk kommer fra. En polis var selvstyrt. Den hadde embetsmenn som hadde klart definerte ansvarsområder. Det fantes mange poliser, jf. kartet overfor. En polis kunne være del av en større politisk enhet som f.eks. på 300- og 400- tallet da mange av dem tok enten Sparta eller Athens parti under Peloponneskrigene. Dessuten kunne noen poliser havne under kontroll over makter som ikke tilhørte Hellas, f.eks. kolonier i Lilleasia som var underordnet den persiske kongen i lange tider.

De første bystatene var aristokratier. Det vil si at det fantes en elite av de beste (aristos) som hadde makten. Men etterhvert fikk flere mennesker mer penger mellom hendene og disse ønsket derfor å kunne være med i styre og stell. Derfor begynte men med ordningen hvor man valgte embetsmennene. Det førte til at makten til aristokratene sank, mens embetsmennene økte.

Mellom 650 og 500 ble aristokratiene i mange poliser byttet ut med tyranni. En tyrann betyr egentlig en person som har ranet til seg makten. Ifølge historikeren Moses Finley var tyrannn

“[en betegnelse på] en mann som grep makten og eholdt den uten konstitusjonell hjemmel. (Han grep makten uten å ha loven i sin hånd).  Men i dette lå ingen vurdering av hans kvalitet som menneske eller hersker. De enkelte tyranner var i virkeligheten svært forskjellige. Noen […] styrte velvillig og godt, fikk slutt på borgerkrig, gjorde mye for å løse økonomiske problemer og gagnet sine byer på mange måter.”

Finley, Moses: Grekerne i antikken. Oslo 1978, s.36.

Athen er det klareste eksemplet på demokrati. Byen lå nær kysten og var derfor avhengig av havet i alle mulige betydninger. Inntektene fra handelen gjorde at mange athenere kunne bygge opp store gods og ta jord fra fattige bønder. Mange fattige bønder havnet således i gjeld og på 600-tallet var det stor uro i Athen. Klassekonfliktene var med på å svekke Athen og det ble nødvendig å gjennomføre reformer. Det er særlig tre navn som er viktige å kjenne til: Solon, Kleistenes og Perikles.

I 594 fikk Solon spesiell myndighet til å revidere lovene i Athen. Den økonomiske krisen og de alvorlige konsekvensene gjorde det prekært å gjøre endringer. Solon forsøkte å balansere kravene til de rike, slik at de ikke skulle miste rikdom og den fattige befolkningens krav om omfordeling av jord. Det ble også ulovlig med gjeldsslaveri og det ble også lov til å anke saker til en høyere rettsinstans. Slik ble den store majoritetens intresser fremmet overfor den mektige adelens makt. Han ga rett og slett rettssikkerhet i “gave” til folket.

Det er vanlig å si at det var Kleisthenes som innførte demokratiet i Athen. Det er diskutert om hvor langsiktig han hadde sett for seg at denne styreformen skulle vare. Han hadde et umiddelbart behov for å finne støtte i maktkampen som oppstod etter at tyrannen Hippias hadde mistet makten. I det systemet som ble innført var det var at valg skulle foregå ved loddtrekning. Dette gjorde det i alle fall i prinsippet mulig for alle å oppnå embeter; fattige kunne sitte i rådet, i domstolene eller ha embeter. Det fantes en enorm mengde med forskjellige typer verv; opptil flere tusen om man slår sammen de vervene som fantes i folkeforsamlingen, rådet og i domstoler. I realiteten fikk en stor del av befolkingen delta i styret av staten. Dermed fikk også flere mennesker trening i å drive politikk, samtidig som politikken var med på understreke fellesskapets betydning.

Perikles ledet Athen i tiden mellom perserkrigene og peloponneskrigen, altså 443-429. Han var general under peloponneskrigen og samtidig statsmann. Han satte igang en rekke offentlige arbeider, politiske reformer. De politiske reformene gikk ut på at alle borgere skulle delta i statsstyrelsen. Det innebar at alle menn over 18 år skulle fire ganger hver måned delta i en forsamling som fattet og diskuterte vedtak som hadde med lover,strategi, forholdet til andre land, økonomi og religion å gjøre. Perikles’ tale hvor han hyller demokratiet:

“Vi har en statsforfatning som ikke hermer etter andres lover, idet vi selv mere er et forbillede for en annen enn vi etterligner andre. Denne forfatningen kalles demokrati fordi det ikke er noen få, men flertallet som styrer i byen. Etter lovene er alle likestilt for retten, med den respekt man nyter er avhengig av om man har noe å påberope seg, og ikke blir man foretrukket i det offentlige liv fordi man tilhører en bestemt klasse, men fordi man viser dyktighet, og kan man gagne staten på noen måte, blir man ikke hindret i det selvom man er er fattig og av ringe ætt. I frihet foregår vårt offentlige liv, og vi har heller ikke i det daaglige liv en mostenksom overfor andres livsform, og blir altså ikke ergelige om naboen gjør hva han har lyst til og anlegger ikke en avvisende holdning som kan være kjedelig nok å se på selvom den jo ikke er noen egentlig straff. Vi omgås hverandre i all gemytlighet, men statens bestemmelser unnser vi oss for å overtre av respekt for den myndighet som råder til enhver tid og av respekt for lovene, særlig for de lover som er til hjelp for de som lider urett og for de uskrevne lover som alle er enige om at det er en skam å bryte.”

Men folkeforsamlingen var for stor til å kunne håndtere den daglige styringen av staten. Derfor ble rådet opprettet. Her satt det fem hundre menn som alle var over 30 år og styrte i 36 dager. Deres hovedoppgave var å forberede lover til folkeforsamlingens votering.

Kvinner, menn uten jord, slaver og utlendinger kunne ikke delta i styret av staten; med andre ord var ikke flertallet av borgerne deltakende i styret.

Et selvfølgelig element i den greske verden var krigen. I denne verden var det en evig konkurranse om knappe ressurser. Først ble kirgene utkjempet av borgerne; altså de som hadde råd til å skaffe seg utstyr av bronse. Men på 700-tallet skjer det imidlertid en endring i måten man kjemper krig på. Da ble hoplittfalanksen. Soldatene ble kalt hoplitter. De kjempet til fots, hadde et strengt samarbeid. Hver soldat hadde et skjold i venstre hånd, og dette beskyttet dermed sidemannens høyre side.

Fremdeles var det slik at man selv var ansvarlig for å skaffe seg utstyret: hjelmen, brystplata, leggbeskyttelsen, spydet og skjoldet. Å kjempe i krigen var med på å bygge opp under en fellesskapsfølelse, noe som i tur la grunnlaget for et større samhold i krigstid. Et klart eksempel på at det ble bygd opp en kollektiv selvbevissthet var under perserkrigene hvor grekerne klarte å slå tilbake persernes forsøk på å erobre den greske verden. Historikeren Herodot forteller her fra slaget ved Maraton:

”Og da det var kommet dit, så oppstilte athenerne seg slik til kamp. På høyre fløy hadde polemarchen kommandoen. Det var nemlig den gang skikk at polemarchen skulle ha denne føy. Så fulgte fylene etter hverandre i rekkefølge. Til slutt kom plataiene som utgjorde den venstre fløy. [….] Mens athenerne nå var oppstilt ved Marathon, hendte følgende. Deres slaglinje var gjort like lang som persernes, men midtpartiet hos dem ble da bare på et par rekker i dybden og var følgelig temmelig svakt, mens fløyene var ganske sterkt bemannet. […] Da de nå sto oppstilt og ofrene var falt gunstig ut, da styrtet athenerne på gitt tegn i stormløp mot barbarene. Avstanden mellom de to slaglinjer var ikke mindre enn åtte stadier. Da perserne så dem komme i fullt løp, gjorde de seg klar til å mota dem. De mente at athenerne måtte være grepet av en ulykksalig galskap, når de, så få de var, stormet slik frem uten å ha ryttere eller bueskyttere til sin hjelp. [….] Men da athenerne var kommet i nærkamp med barbarene, da leverte de en minneverdig kamp. For av alle hellener jeg kjenner til, er athenerne de første som gikk til stormangrep på fienden, og likeledes de første som tålte synet av persiske kledninger og av menn iført slike kledninger. For hittil hadde selve navnet perser inngytt hellenerne skrekk. […] Det ble en lang tid de kjempet ved Marathon. I sentrum, hvor perserne selv og sakerne var oppstilt, der seiret barbererne. Her seiret de altså, brøt gjennom fiendens slagrekke og forfulgte sine motstandere innover i landet. Men på de to fløyene seiret athenerne og plataierne. Og da de hadde seiret her og slått barbererne på flukt, lot de dem slippe unna, forente sine fløyer og gikk til kamp mot dem som hadde brutt seg gjennom i sentrum. Athenerne seiret her også og forfulgte de flyktende perser helt ned til kysten. Og nå ville holde tilbake fiendens skip og sette fyr på dem. […] På denne måten fikk athenerne tak i syv fiendtlige skip. Med resten av skipene støtte barbarene fra land. […] I dette slag ved Marathon falt det henved seks tusen fire hundre barbarer, men av athenerne bare hundre og to og nitti.”

Perserkrigene

På 500- og 400-tallet var det en rekke kriger, både innad i Hellas men også mot fiender utenfra. Den første konflikten vi nevner er krigen melom hellenerne og perserne. Noen vil si at dette var en slags konflikt mellom demokrati og diktatur, men dette er en sammenligning jeg ikke velger å ta stilling til.

Perserne invaderte Hellas flere ganger. I 490 led de nederlag i slaget ved Marathon, men ti år etter kom kong Xerxes (h. 486-465) tilbake med, ifølge Herodot, omtrent to millioner mann. På marsjen inn i Hellas møtte perserne de berømte 300 spartanerne i slaget ved Thermopylene. Her led perserne nederlag, samtidig som alle spartanerne døde. Xerxes fortsatte likevel innmarsjen i Hellas og brente ned templer og monumenter i Athen. Innbyggerne der ble evakuerte. I 479 ble perserne slått, til sjøs, i slaget ved Salamis.

At perserne ble slått var et resultat av et samarbeid mellom Athen og Sparta og 30 andre stater. Athenerne og spartanerne kunne på dette tidspunkt vise hverandre såpass respekt at de kunne samarbeide, i alle fall en kort periode. Men, som vi skal se, det kom ikke til å vare.

Peloponneskrigene

Etter 479 oppstod det uenigheter mellom Athen og Sparta. Hver av de to statene samlet støtte fra forskjellige poliser og dannet dermed hver sin allianse. Sparta var alliert med bystater på fastlandet som hadde et sterkt infanteri. Slik kunne spartanerne dominere bystatene på Peloponnes. Athenerne allierte seg med poliser på øyene og langs Lilleasiakysten.

Athen hadde gjennomlevd en periode som kalles gullalderen. Byen hadde gjort det stort innen handel og hadde kontroll over det deliske forbundet. Krigen mellom Athen og Sparta blusset opp i 431 og varte til 404. Denne langvarige konflikten gjorde utarmet landet, slik at restene var fattig og det ble enkelt for andre folk å erobre det.

Makedonia

På 300-tallet mistet Makedonia sitt grep om Hellas. I landet nordenfor hadde man lenge sett på hva som hendte i sør. Og nå grep de sjansen og invaderte landet som hadde lidd så hardt under krigens åk. Kong Filip II var inspirert av hvordan grekerne kjempet slagene sine og innførte også falankser med spyd. I tillegg utrustet han kavaleri. I 338 bekjempet han bystatene i det sørlige Hellas og tvang disse inn i allianse med Makedonia. Dette markerte slutten på den greske poleis gullalder. Mange vil si at den klassiske greske kultur var på sin høyde da slaget mot perserne stod. Nå som Hellas var svakt, var det enkelt for en stor og mektig stat som Makedonia å erobre landet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s