Opplegg om Augustin

Hvem var Augustin og hva var hans mens sentrale tanker:

Fra Augustins bekjennelser

Hentet fra Augustin: Bekjennelser. Oversatt og med innledning av Oddmund Hjelde. Oslo 1996. Digital versjon på: http://www.nb.no/nbsok/nb/783fd1ffa35da6d24f66a7869dd0491a?index=2#49

Før vi leser:

  1. Hvorfor er det så viktig å respektere dem som er eldre eller har høyere rang enn oss selv?
  2. Hvordan definerer vi synd? Hint: Paulus brev til romerne 6:23: ” Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”
  3. Kan livet= synd?
  4. Er synd nødvendigvis noe vi tenker over?
  5. Er noen synd større enn annen?

 

augustinus_1Jeg vil nå tenke tilbake på alt det stygge jeg engang gjorde, og minnes hvordan min sjel ble fordervet av sanselyst; ikke fordi jeg liker den slags, men for at jeg kan elske deg, min Gud. Av kjærlighet til din kjærlighet gjør jeg det. [..] Du samlet meg da jeg var spredt og holdt på å bli  revet i stykker, fordi jeg hadde vendt meg bort fra deg, den Ene, og fortapte meg i de mange ting. Jeg hadde nemlig i min ungdom et brennende begjær etter å mettes med det som ondt er. Mitt kjærlighetsliv fikk vokse fritt, og jeg våget meg inn i forskjellige lyssky forbindelser. Det som var vakkert hos meg, forsvant, og for dine øyne råtnet jeg bort, fordi jeg var fornøyd med meg selv og gjerne ville tekkes andre mennesker.

augustine_lateranVar det noe jeg hadde fornøyelse av, så var det å elske og bli elsket. Men jeg passet ikke måten, så jeg holdt meg til det rette forhold mellom sjel og sjel. Lenger går ikke vennskapets lyse vei. Men fra gjørmen av legemlig attrå og fra oppkommet av ungdommelige drifter steg det opp tåkedunster, og de la mitt hjerte i tåke og mørke, så jeg ikke kunne skille mellom ren kjærlighet og uren lyst. Begge følelser bruste i meg i forvirret blanding, og rev meg, ustadige unggutten, ned i en avgrunn av lidenskaper og drog meg under i en malstrøm av laster.

2560px-fra_angelico_-_conversion_de_saint_augustin
Fra Angelico:

Høyt over meg svevet din barmhjertighet. Men jeg sank ned i store synder og gav eter for min ugudelige nyfikenhet. Det førte meg bort fra deg og ned i en avgrunn av utroskap, i svikefull dyrking av onde ånder. Til dem ofret jeg mine syndige gjerninger. Og i alt dette rammet dine svepeslag meg. Selv innenfor din kirkes murer, mens folk feiret høytid, var jeg så frekk å gi rom for mine lyster og drive en handel som kunne skaffe meg dødens frukt.

1024px-jaume_huguet_-_consecration_of_saint_augustine_-_google_art_project
Jaume Huguet: Augustin får bispeverdigheten. Versjon med bedre oppløsning på Google Art Project.

 

Tenk om noen kunne ha gjort mitt ulykkelige liv mer harmonisk! Om noen hadde ledet de flyktige nytelsene som var knyttet til så usle formål, inn i et gagnlig spor og satt en grense for dem, slik at min ungdoms brenninger hadde fått bryte mot ekteskapets strand! Kanskje kunne de da ha funnet ro og tilfredsstillelse i det mål å sette barn inn i i verden, slik som din lov påbyr, Herre. […] Men lidenskapen blusset opp i meg usle menneske, og jeg fulgte innskytelsene fra min holdningsløse natur. Jeg gikk bort fra deg og overtrådte alle dine lover, og jeg slapp ikke fra dine piskeslag. Hvilket menneske gjør vel det? Du var alltid nær, barmhjertig i din strenghet, og satte en ubehagelig besk smak på alle mine ulovlige gleder for at jeg på den vis skulle lære å søke den gleden som er uten ubehag. [Den finnes ingensteds uten i deg, Herre] […] du som lar oss lide for at vi skal ta lærdom av det, du som sårer for å lege, og som tar vårt liv for at vi ikke skal dø bort fra deg.

 

carlo_crivelli_-_st-_augustine_-_google_art_projectTyveri straffes etter din lov, Herre, og etter den loven som er skrevet i menneskehjertene, den som selv ondskapen ikke kan utslette. En tyv vil vel ikke rolig finne si at en annen stjeler fra ham, selv om den ene er rik og den andre drives av nød? Men jeg ville stjele, enda det ikke var noen nød som drev meg. Jeg gjorde det bare fordi jeg var tom og foraktet det som rett er […] For jeg stjal slik som jeg hadde rikelig av og mye bedre. Det var ikke den tingen som jeg stjal, jeg ønsket å nyte, men selve tyveriet og synden.

I nærheten av vinhagen vår stod det et pæretre, som var helt fullt av pærer, men de var ikke særlig fristende verken å se til eler å smake på. Dit drog vi, noen skarve guttunger, for å riste på treet og ribbe det, midt på svarte natten. Så sent hadde vi holdt leken gående på plassen; det var en høyst usunn skikk vi hadde. Og så tok vi med oss veldige ladninger av frukt, ikke for å spise dem selv, men for å kaste dem til grisene. Noe av det spiste vi saktens selv, men det gjorde vi bare fordi vi hadde lyst på forbuden frukt.

Se på mitt hjerte min Gud, se på mitt hjerte, som du forbarmet deg over da det lå i den dypeste avgrunn! La nå mitt hjerte si deg hva jeg søkte der. Jeg var ond uten å ha noe igjen for det, og min ondskap hadde ikke annen grunn end ondskapen selv. Avskyelig var den, og enda elsket jeg den. Jeg elsket å fortapes, elsket mitt frafall. Ikke det som lokket meg til frafall, men selve frafallet elsket jeg. Stygg var min sjel som kastet seg ut fra din faste borg ned i ødeleggelsen, ikke fordi jeg søkte å vinne noe ved min skjenselsdåd, men søkte selve skjenselen.

vittore_carpaccio2c_visione_di_sant27agostino_01

Derfor slo du meg med harde straffer, men ikke slik som jeg hadde fortjent. Min Gud, stor var din miskunn mot meg, og hos deg fant jeg tilflukt fra de skrekkelige farer som jeg vandret iblant. Men i stolt selvtillit kneiset jeg med nakken og kom således langt bort fra deg. Jeg elsket mine egne veier, ikke dine, og jeg elsket rømlingens frihet.

 

Er Gud avgrenset til en legemlig skikkelse, har han hår og negler? Og kan en holde dem for rettferdige som har flere koner samtidig, som dreper mennesker og ofrer dyr? Jeg var uvitende om disse ting og ble helt forvirret. Således gikk jeg bort fra sannheten, men trodde selv at jeg trengte inn i den. Hvordan kunne jeg innse det når mine legemlige øyne var vendt mot det yrte og min sjels blikk mot tomme fantasibilder? Jeg visste ikke at Gud er en ånd, og at han ikke har samme vesen som materien. For materien er mindre i sine enkelte deler enn i det hele. Og selv om den er uendelig, er likevel hver enkelt del avgrense til et bestemt rom og derfor mindre enn det uendelige. Den er ikke hel overalt slik som ånden, slik som Gud. Hva er det for et bilde i oss som vi kan ligne, og hva er det i Skriften menes med at vi er skapt ”i Guds bilde” (1 Mos 1.27), det var jeg uvitende om.

boschsevendeadlysins
De syv dødssyndene av Hieronymus Bosch

Jeg kjente ikke den sanne rettferdighet […] som ikke dømmer etter skikk og bruk, men etter den allmektige Guds rettferdige lov.

[…]en [må] alle steder og til alle tider ta avstand fra slike synder mot naturen som folk i Sodoma gjorde, og straffe dem.  Hvilke folk det enn var som gjorde den synden, måtte de alle stå til rette for den samme forbrytelsen etter Guds lov. For menneskene er ikke skapt til å misbruke hverandre på den måten. Selve det samfunn vi skal ha med Gud, blir brutt når vi tilsøler naturen som han har skapt, med perverse lyster. Men de synder som bare er brudd på menneskelig skikk og bruk, bør vi unngå i den grad sedene til de ulike tider krever det, for at ingen, verken borger eller fremmed, etter eget godtykke skal krenke vedtektene i en stat eller et folk, enten de er fastsatt ved sedvane eller ved lov. For det er alltid stygt når en del ikke er i samsvar med den helheten den hører til.

jheronimus_bosch_table_of_the_mortal_sins_28luxuria29
Begjær

Men når Gud påbyr noe som er i strid med skikk eller vedtekt hos et folk, skal en gjøre det, selv om det aldri før har vært gjort der i landet; har en holdt opp med det, må det gjenopptas, og har budet ikke vært innført før, må det innføres nå. En konge kan jo i den staten han rår over, påby ting som verken han selv eller noen annen før ham har befalt. Og det er ikke i strid med samfunnsordningen å adlyde ham, tvert imot er det samfunnsfiendtlig å nekte ham lydighet. Det er jo en alminnelig anerkjent sak i alle menneskesamfunn at man skal lyde sine konger. Hvor mye mer må en ikke da uten betenkning rette seg etter det Gud har påbudt, han som er konge over hele skapningen! For likesom i menneskenes samfunn en mydighet av lavere rang har en høyere over seg, som den må adlyde, slik står Gud over alle.

På samme måten er det med ugjerninger som en gjør av lyst til å skade andre, enten det er ved krenkende ord eller mishandling. I begge tilfelle kan grunnen være henvtrang, slik som en uvenn føler overfor en annen. Eller det er trangen til å oppnå en eller annen urettmessig fordel, som når røveren overfaller vandringsmannen. Eller en vil unngå noe ondt; derfor skader en den en frykter. Grunnen kan også være misunnelse, slik som den ulykkelige føler overfor den som er lykkeligere, eller den som har hatt hellet med seg i en sak, overfor den han frykter skal bli hans likemann, eller til sin sorg ser at han allerede er det. Eller det er ren skadefryd, som hos tilskuerne ved gladiatorkamper eller hos folk som spotter og gjør natt av andre, hvem det nå er.

Dette er syndens hovedgrener, som vokser frem av herskelyst, øyenslyst og sanselyst, enten den ene eller to av dem eller tre samtidig. Og så lever en i synd både mot de tre første og de syv andre av dine ti bud, din ti-strengete harpe, du høye og gode Gud. Men kan vi synde mot deg som ikke kan krenkes, og begå ugjerninger som mot deg som ingen kan skade? Nei, men du straffer det onde som mennesket gjør mot seg selv. For når de synder mot deg, gjør de også synd mot sin egen sjel, og i sin urettferdighet narrer de seg selv. Det gjør de dels ved å skjende eller fordreie sin egen natur, som du har skapt og ordnet. Dels overdriver de bruken av det som i og for seg er tillat, eller de brenner av begjær etter utillatelige ting, for å bruke dem på en måte som strir mot naturen. Eller de gjør seg skyldige i å rase mot deg i tanker og ord eller å stampe mot brodden. […] Ja, slik går det når vi forlater deg, du livets kilde, som er den ene og sanne skaper og styrer av altet, og når vi i selvopptatt hovmod elsker delen som om den var den ene. Derfor kan vi bare i ydmyk gudsfrykt vende tilbake til deg. Så renser du oss fra vårt onde levesett og er nådig mot dem som bekjenner sine synder. […]Bare vi ikke reiser falske frihetshorn mot deg, grådige etter å eie mer, men med fare for å miste alt, fordi vi elsker vårt eget mer enn deg, du som er alles gode!

[…]Men når du plutselig påbyr noe uvanlig eller uventet, som du før endog har forbudt, hvem kan da være i tvil om han bør gjøre det, selv om du for tiden skjuler grunnen til ditt påbud, og om det er i strid med vedtektene i enkelte samfunn? For det samfunnet er rettferdig som tjener deg. Og lykkelige er de som vet at budet er fra deg. For alt det som dine tjenere gjør, skjer enten for å vise hva som er nødvendig i samtiden eller for å forutsi det som skal skje i fremtiden. […] Dette visste jeg ikke, og derfor spottet jeg dine hellige tjenere og profeter. Men hva oppnådde jeg ved å spotte dem annet enn at jeg selv ble til latter for deg? Litt etter hvert ble jeg revet så med av manikeenes dumme snakk at jeg trodde fikenen gråt melketårer når den ble plukket, og likedan dens mor, fikentreet. […] Og i min usseldom trodde jeg at vi bør vise større medlidenhet mot fruktene på jordene enn mot menneskene som de er skapt for.

[…] For min mor som var trofast mot deg, gråt for meg mer enn mødre gråter over sine døde barn. Med den tro og den ånd hun hadde fra deg, så hun jo at jeg var åndelig død. Og du bønnhørte henne, Herre! […] hun med med avsky vendte seg bort fra mine gudsbespottelige villfarelser. I sitt syn så hun at hun stod på en trestamme, og da kom det bort til henne en ung mann som var strålende glad og smilte til henne, mens hun stod der tynget av sorg. Han spurte om hvorfor hun sørget og gråt hver dag. Det gjorde han […] for å åpenbare henne noe […] Hun svarte at hun klaget over at jeg gikk fortapt. Da bød han at hun skulle være uten bekymring, og bad henne gi akt, så skulle hun få se at der hun var, der var også jeg. Og da hun så etter, fikk hun se at jeg stod ved siden av henne på den samme stammen […] Var det ikke du som vendte ditt øre til hennes hjerte? Å, du gode, allmektige Gud, som sørger slik for hver enkelt av oss som om du hadde bare den ene å dra omsorg for, og tar deg av alle som om det bare var én. […] Men ved synet fikk den fromme kvinnen et forvarsel om den store gleden hun senere skulle få oppleve […] […] For det gikk ennå om lag ni år, og i den tiden veltet jeg meg i den dype gjørmen og dette mørket av villfarelse. Ofte prøvde jeg å reise meg opp av det, men ble bare støtt dypere nedi. Men [hun] ble visstnok mer og mer frimodig i håpet, men slappet ikke derfor av med å gråte og sukke. [I bønn bar hun] frem for deg sin bekymring for meg. [Likevel] tillot du fremdeles at jeg viklet meg dypere og dypere inn i dette mørket.

[Da jeg var mellom nitten og tjueåtte] ble jeg ført vill og førte selv andre vill[…] [Jeg] var drevet av hovmod [og] overtro [og] forfengelighet. [Jeg jaget]tom ære og popularitet[og jeg] søkte unyttige skuespill og tøylesløse lyster.

[…]

 

[…] Jeg var ulykkelig, og ulykkelig er enhver sjel som er bundet av kjærligheten som forgår. Når sjelen mister det, blir den knust, og først da merker den ulykken som den led under allerede før tapet. […] Jeg gråt bittert og fant ro i bitterheten. [Jeg var mer glad i] dette usle livet enn i vennen min. […]

 

Så meningsløst det er at en ikke kan elske mennesker slik som mennesker bør elskes! Uforstandig er den som ikke bærer menneskers lagnad med tål! […] Jeg bar på en opprevet og blødende sjel som ikke holdt ut å være i meg; men jeg fant ikke noe sted hvor jeg kunne la den hvile. […] Til deg, Herre, skulle jeg ha løftet den opp og fått den lettet. Det visste jeg, men jeg hadde verken vilje eller evne til det. Dertil kom det at du ikke stod for min tanke som noe sikkert og fast. For du var ikke min Gud, men en tom innbilning og vrangforestilling var det. […] Jeg var og ble for meg selv en usæl bolig som jeg ikke kunne være i og ikke kunne komme bort fra. For hvor hen skulle mitt hjerte fly fra mitt hjerte? Hvor skulle jeg flykte fra meg selv?

 

Spørsmål

  1. Hvordan velger Augustin å fremstille seg selv med her?
  2. Hva er det Gud har å tilby menneskene? Hva er det Gud representerer? (hint: Platon).
  3. Hvordan er Gud?
  4. Hvorfor synder menneskene? Hva er oppskriften for å betale tilbake?
  5. Hvorfor skal vi adlyde? Hva skjer med oss hvis vi ikke adlyder?
  6. Finnes det noen som kan vite bedre enn oss selv om hva vi bør gjøre med livene våre?
  7. Finnes det noen vektige grunner for å være ateist i denne teksten?
  8. Hva forteller teksten om Augustins politiske filosofi?
Advertisements

2 Comments Add yours

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s