Kunnskap, filosofi og vitenskap i høymiddelalderen

Høymiddelalderen var en grotid. I denne perioden, som vi for vårt formål velger starte rundt år 1000 og som varer frem til ca. 1300, skjedde det endringer på mange forskjellige områder. Det ble flere mennesker. Det ble økt handel og nye byer oppstod. Det vokste frem stater som kunne hevde seg både utenlands og innenlands. Dessuten måtte den verdslige makt kjempe mot den pavelige.

2f374dc9
Universiteter i Europa i høymiddelalderen

På det intellektuelle området skjedde det også mange store endringer som vi her skal se nærmere på. På slutten av 1000-tallet skjedde det en kulturell oppblomstring på de fleste områdene. Innenfor mange områder skjedde det også en uniformering. Man dro til de samme universitetene, det var det samme språket som ble forkynt i kirkene. Folk leste de samme forfatterne. Romerretten kom tilbake.

 

Hva var det som gjorde denne oppblomstringen mulig? Mange har pekt på at nå var det slutt på invasjoner av vikinger, muslimer og magyarer. Vest-Europa gikk inn i en periode med større stabilitet. Menneskene kunne reise og kommunisere friere. På Sicilia og i Spania kom vest-Europeere i kontakt med kulturer som hadde bevart greske verker. Disse ble nå oversatt til latin og dannet grunnlaget for den vitenskapelige holdningen vi har til verden som vi har i dag.

Universitetene

Det forelå ingen plan bak opprettelsene av de første universitetene. Men de ble opprettet etter initiativ av studenter som var ivrige etter kunnskap. Men også fra myndighetenes side var det økende behov for kunnskap i styringen av de framvoksende statene. Derfor var det viktig å få tak i de beste lærerne som var å oppdrive. Spesielt var det den nye interessen for romerrett som gjorde behovet aktuelt. Det første universitetet ble opprettet i Bologna. 1096px-seal_of_the_university_of_bologna-svg

Universitetet opptrådte som et gilde som forsvarte studentetnes interesser mot f.eks. byen og mot utleierne.

Studentene hadde endel makt over professorene. De  kunne blant annet gi lærerne bøter dersom de trakk for få studenter til forelesningene. Les mer om studentenes makt her.

Studentene fulgte forelesninger, de forberedte seg til eksamener og de fikk sine grader. I begynnelsen kunne de studere grammatikk, retorikk, logikk, aritmetikk, geometri, astronomi, musikk og medisin. Senere kunne de gå over til å studere kanonisk rett og teologi. Pensumet de leste hvilte tungt på latinske oversettelser av greske, antikke tekster. Viktigst av disse var Aristoteles. Innen matematikk stod Evklid og Ptolemaios på pensum, mens innen medisin leste studentene Hippokrates og Galen.

Opprettelsen av universitetene er viktig i den intellektuelle historien siden de ble sentra for trening og øvelse i hvordan man skal resonnere. Her kunne studenter fra hele Europa møtes for å diskutere og ta imot og gi tilbake impulser. Når de gikk hver til sitt ble mange studenter profesjonelle sekretærer og advokater som tok del i riksstyrelsen og i styret av de voksende byene. Universitetene gav oss de viktigste teologene og filosofene i perioden. Det er en direkte kontinuitet mellom middelalderens universiteter og dagens.

Verdenssyn

Det verdenssynet vi møter i middelalderen er et verdenssyn som er ganske annerledes enn både det gresk-romerske og vårt moderne. I sentrum for alt var skaperen. Han bestemte hva et godt liv var for mennesker og de andre ting han hadde skapt.  Fornuften kunne ikke bestemme hva som var riktig eller galt, siden Gud hadde åpenbart de riktige reglene og lovene for både den enkelte og samfunnet. Et godt liv finnes ikke i denne verden, men i et fellesskap med Gud i den høyere verden. Disse reglene var bestemt og formulert av kirken. Denne verden vi bebor er ond; en bedre verden er i vente – for den som tror. Kirkefaderen Augustin sier det slik:

De to stater er grunnlagt på to slags kjærlighet; Den jordiske på en egenkjærlighet som har vokst til forakt for Gud, Gudsstaten på en kjærlighet til Gud som går så vidt at man forakter seg selv. […] For den første søker ære av mennesker, men for den andre Gud, som vitner i samvittigheten, den største ære. Den første søker ære i seg selv, den andre i Gud. […] I den første trakter vise menn enten etter kjødets lyst eller etter tankens eller begges […]

Hentet i Bugge, Ragne: Middelalderen i Dokumener. Oslo 1965; digital versjon på http://www.nb.no/nbsok/nb/c03751674b8866f9ee7f41a8df44515e?index=1#83. Utvalg ved Ole Kr. Sandvik

Universet: de høyere og lavere verdener

Menneskene opererte med et skarpt skille mellom ånd og materie. Det var et skille mellom nådens (Guds) rike og det verdslige rikef, jf. Augustin. Den himmelske verden var perfekt, mens den verden menneskene bebodde var uperfekt, syndig. De gode, moralske verdier kom fra den høyerestående verdenen, som også var målet for de som  trodde. Det fantes to lover; en som gjaldt for himmelen og en for det dennesidige.

Kosmos ble betraktet som en stige. På toppen av den stod Gud, og nederst var jorden. Under den igjen var Helvete hvor Satan, hans onde ånder og de fordømte sjeler bor.

Det geosentriske verdensbildet slik det ble overlevert fra Ptolemaios og Aristoteles var det rådende. I dette bildet står jorda i ro og det er syv sfærer som beveger seg i jevn fart rundt jorda:Merkur, Venus, Sola, MArs, Jupiter og Saturn. Over disse står fiksstjernene, altså de stjernene vi ser. Over stjernene er det igjen tre himmelse sfjærer. Ytterst finner vi Gud. Det er Gud, i rollen som den ubevegelige beveger som bestemmer farten på de underliggende sfærene.

Frelsen: målet med livet

Gud hadde jo skapt menneskene i sitt bilde. De hadde en spesiell plass i hans skapelse. Selv om de levde på bunnen av den kosmiske stigen kunne de likevel bestige himmelen. Gud hadde skapt menneskene med muligheten til å velge. Adam og Eva kunne velge å ikke adlyde Gud. Dermed ble ondskapen en vesentlig del av menneskenes personlighet. Men Gud sluttet ikke å elske menneskene og han viste dem veien ur av syden. For Gud ble til menneske og døde for at de svake, egoistiske og syndige menneskene kunne frelses. Men Guds nåde skulle vise menneskene at de også hadde muligheten til å overvinne svakhetene og bli frelste.

Hierarkiet

Individets selvforståes var basert på et syn på verden som et hierarki bestemt av Gud. Aller nederst var de livløse ting, eks. steiner. De hadde ingen sjel. På det neste nivået hadde vi de skapninger som hadde en primitiv sjel så som planter. Deres mål er reproduskjon og vekst. Dyrene kan bevege seg og føle. Menneskene kan forstå noen universelle sannheter. Englene kan forstå Guds sannheter uten vansker. Gud er ren væren. uten grenser; han er kilde til all eksistens.

Guds åpenbaring har blitt “spredt” nedover hierarkiet. Profetene og apostlene forstod sannheten først, før hærskaren. Alle ting har sin faste plass i samfunnet. Hierarkiet gav individene sikkerhet og menneskenes plass var klart definert. Selv om alle mennesker var syndere kunne de likevel komme lengre opp på stigen. Alle kristne sjeler kunne frelses.

Kunnskapshiererkiet

Kunnskap om det åndelige er mer vedt enn all verdslig kunnskap, som f.eks. vitenskap. Den Kristne skulle søke etter og finne ut hva Gud ønsket av individet. Gud er derfor kilde og mål med kunnskap. Menneskene hadde fått evnen til å tenke og å handle fritt; det adlet menneskene . Om menneskene nektet å adlyde Gud kunne de havne i elendighet. Å utfordre det himmelske med menneskelig vilje var å være stolt, å vise forakt for Gud. Det var en overtredelse av den himmelske orden som ville føre til selvødeleggelse.Naturen og menneskene kan ikke forstås uten å forstå Gud og hans åpenbaring. All virkelighet stammer fra Gud.

Filosofi og teologi

Høymiddelalderen er skolastiksrnes periode. Dette er filosofer og tenkere som setter seg til mål å forklare kristen lære ved å benytte begreper og prinsipper fra gresk logikk. De forsøkte å bevise at selv om kristne dogmer, som ikke hadde sitt opphav i fornuften, ikke var det mtosatte av fornuften. Logikken kunne bekrefte kristne sannheter. Eksempler på Gud eksisterer og at sjelen er udødelig.

Skolastikerne brøt ikke med det vesentlige i kristendommen, namlig at menneskene måtte arbeide for å fortjene Guds nåde og oppnå frelse. Vitenskapen kunne ikke hindre søkenen etter nåden og filosofien kunne brukes som et redskap for de hengivne til å meditere over Gud. De sannhetene som ikke kunne forstås med fornuften hvilte i sin helhet på åpenbaringen.

Fornuften hadde ikke en egen uavhengig eksistens, den var underlagt en overrasjonell, overmenneskelig standard for sannhet. De fornuftige tanker skulle styres av troen mot de kristne mål og bli veiledet gjennom Skriften og kirkens autoriteter.

St. Anselm, 1033-1109

Anselm var abbed i benediktinerklosteret i Bec i Normandie. Han kunne forklare at fornuften kunne brukes til å tjene troen. Uten tro ville det ikke være noen form for virkelig kunnskap. Anselm mente det kunne føres filosofiske bevis for Guds eksistens.

Vi kan ikke tenke oss en skapning større enn Gud. For om Gud kun eksisterte i tankene og ikke virkeligheten ville hans storhet være begrenset; han ville ikke være perfekt. Derfor: Gud eksisterer.

I morderne tankegang ville vi ha stilt følgende påstand: “Om det kan bevises at Gud eksisterer, tar jeg til meg kristendommen; i motsatt fall vil jeg enten fornekte Guds eksistens (ateisme) eller avvente (agnositisme).” For Anselm er det helt utenkelig at Gud ikke kan eksistere.

Pierre Abelard, 1079-1142

330px-abelard_cour_napoleon_louvreAbelard var lærer i teologi ved katedralskolen ved Notre Dame i Paris. Han blir fremstilt som en brilliant lærer og en som kjempet for sine tanker. Han forførte og var i et tragisk forhold med Héloise. De fikk et barn sammen. Da Fulbert, Héloises verge oppdaget dette, ble Abelard kastrert og måtte søke tilflukt i kloster. Senere kunne han likevel komme tilbake og undervise ved universitetet i Paris.

Da han kom tilbake til Paris møtte han cisterciensermunken og predikanten Bernard av Clairvaux. Det oppstod en heftig disputt mellom de to hvor Bernard anklaget Abelard for å ville undergrave troen. Bernard vant fram for de kirkelige autoriteter; Abelard ble fordømt og måtte bo resten av livet i kloster.

Abelard mener at det er viktig å anvende i forhold til troen, og at mennesker skal spørre; det er en god gjerning å ville skaffe seg kunnskap. Gud oppmunter egentlig til at menneskene skulle forstå naturen.

Aristoteles

I tidlig middelalder hadde muslimske lærde oversatt og kommentert Aristoteles. Nå ble disse tekstene oversatt til latin av lærde europeere. Dette innebar et dillemma: Aristoteles hadde en filosofi om menneskene og naturen. Hans filosofi var et produkt av menneskelig fornuft – dette var stikk i strid med de grunnleggende kristne doktriner.

For Aristoteles var Gud et upersonlig prinsipp som hadde med orden og bevegelighet i universet å gjøre. Han var en ubevegelig beveger; en som setter ting igang.

Mange kristne ledere og lærde var redde for aristotelismen skulle kunne ødelegge grunnlaget for troen. Kunne Athens lære styre over den fra Jerusalem? derfor ble det tidvis forbud mot å lærebort Aristoteles på universitetene. Dette ble imidlertid håndhevet svært ulikt og det var egentlig bare på universitetet i Paris at det til tider ble gjennomført.

St. Thomas Aquinas, ca. 1225-1275

Thomas understreker fornuftens verdi i møte med Gud og den naturlige verden. Han søker å forene Aristoteles med den kristne lære. Thomas var lærer i Paris og forskjellige andre steder. Hans hovedverk er Summa Theologica. Dette er en systematisk framstilling av den kristne lære og det viktigste bidraget i å forene Aristoteles med kristendommen.

Thomas var dominikanermunk. Det innebar at han aksepterte åpenbaringens sannheter og han mente at fornuften aldri skal brukes til å undergrave troen.

Thomas opererer med to sannhetskategorier:

  • Oppfatninger som kan bevises med fornuften
  • Oppfatninger som fornuften ikke kan bevise er riktig eller gal.

Filosofien kan bevise Guds eksistens og sjelens udødelighet. Men filosofien kan ikke bevise eller avvise sannheten i læren om treenigheten, inkarnasjonen og frelsen. Dette er trossannheter som overgår menneskers fornuft. Trossannhetene trenger ikke fornuftige bevis for å kunne være gyldige. De er sanne fordi de oppstod hos Gud. Hans autoritet går det ikke an å betvile.

Et annet spørsmål er: kan trossannhetene komme i konflikt med fornuftsbevis? Thomas sier nei. Det Gud hadde åpenbart for menneskene kan ikke være fornuftens fiende; åpenbaringen motsier ikke fornuften og fornuften kan ikke fordekke troens renhet. Oppstod det en konflikt mellom filosofi og tro var det fordi fornuften hadde begått en feil. Troens doktriner er ufeilbarlige. Både tro og fornuft kommer fra Gud. De to er ikke i konflikt med hverandre.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s