Pico della Mirandola: Om menneskets verdighet

Pico della Mirandola Om menneskets verdighet

Spørsmål før lesning

  1. Hva i denne verden imponerer deg mest?

 

Om menneskets verdighet

 

I arabiske innskrifter kom jeg engang over saraseneren Abdallahs (muligens den persiske forfatteren Abd-Allāh Ibn al-Muqaffâ, 718-775) spørsmål om hva i hele den vide verden vel er det mest beundringsverdige? – Mennesket lød svare. Og da Æskulap stilte Merkur det samme spørsmål, svarte denne: Jeg sier deg, min venn – det store under er Mennesket.

Disse ord lot meg ikke i ro. Jeg gav meg til å meditere over hva ved mennesket man da skulle fremheve som dets mest utmerkede egenskap.

I skapningens midte er mennesket stilt som det ledd som forbinder alt i den skapte natur. I sitt indre beslektet med overjordiske verdener står det mellom skapningene på denne jord som en konge og hersker. Åndens lys, evnen til å erkjenne alt værende ble han skjenket. Hans liv forsvinner ikke med øyeblikket, varer dog heller ikke gjennom evige tider. Han er, med et persisk ord, denne verdens knutepunkt – ja, det bånd som knytter alt i den sammen som en ektepakt. Og dog er han, som jo også David bevitner, ikke meget forskjellig fra englene.

Men i alt dette ligger hans sanne storhet ikke; intet av dette er grunnen til at alt og ale ser opp til ham i glede og beundring. Hvorfor gjelder vår undring ikke englene og de himmelske hierarkier? Jeg priser mennesket lykkelig fordi ikke bare dyrene, men også de astrale ånder, ja alle eksisterende vesener misunner ham. Vi står her overfor en dunkel og opphøyet gåte. Hvori består menneskets store verdi?  – Jeg vil forsøke å vise det – måtte nå mitt arbeid krones med hell!

Ut fra sin uutgrunnelige og hellige visdoms lover hadde universets byggmester reist det verdenshus som utbrer seg for våre øyne – hans guddoms skjønneste tempel. Da anviste han de rene ånder regionene ovenfor himmelen som oppholdssted, de evige sjeler gav han de eteriske sfærer til bolig og den underste materielle verden befolket han med en mangfoldig skare av laverestående vesener.

Men da han hadde fullendt sitt verk, fødtes der i byggmesteren et ønske om å danne et vesen som var i stand til å erkjenne verdensbygningens eurytmi (harmoni mellom rytmen i legemsbevegelser og stemningen i et resitert dikt, et spilt musikkstykke) og lovmessighet, med evne til å elske dens skjønnhet og beundre dens storhet. Derfor tenkte Herren – som Moses skriver og som også Platon gjentar i Timæus – først til aller sist på menneskets skapelse.

Da nå mennesket skulle skapes fantes der ingen typus, intet forbilde som kunne legges til grunn for det nye vesens skapelse. Heller ikke Faderen hadde særlige skatter å gi sønnen i arv, og for ham, hvem hele universet var gitt til beskuelse og erkjennelse fantes der ikke engang et sted å bo. Ti alle sfærer var jo nå bebodd av de vesener Herren hadde satt der. I sammenhengende fylde lå hans verk for ham. Alle de forskjellige vesener var fordelt mellom de underste, mellomste og øverste sfærer. – Men var det kanskje ikke nettopp tegn på Faderens allmakt at han ved dette siste vesens skapelse satte seg selv i forlegenhet? Vitner det ikke om hans visdom at  han selv kom i tvil om hvilke særlige egenskaper han skulle forlene mennesket med? Og er det ikke nettopp et uttrykk for hans nåde og kjærlighet at han som ut av sin guddommelige fylde dannet alt og alle og gav det dets natur, nettopp gav hint vesen en urskyld med på veien?

Endelig beslyttet han, alle kunsters største mester, at den skapning, for hvme der ikke lenger fantes noen spesiell mulighet, han skulle i seg bære summen av hvert enesete enkeltvesens natur. Så gjorde han da mennesket til sitt eget, alt i seg harmonisk forenede speilbilde, stilte det i skaperverkets midte og talte til det:

Intet bestemt sted, ingen ferdig skikkelse og særlig arv har vi gitt deg, Adam, på det at du selv kan velge din bolig, din skikkelse og ditt vesens vei. Alle andre vesener har vi underlagt særskilte lover, bare for deg har vi ingen grenser satt, du kan væe det du med din vilje beslutter deg til. I verdens midte har jeg stilt deg, for at du fritt skal kunne se deg om til alle sider og betrakte det som måtte behage deg. Ikke himmesk, ikke jordisk, ikke dødelig og heller ikke udødelig har jeg skapt deg. Ti du skal selv, med din egen vilje og til din egen ære bygge og danne deg selv og forme idtt vesen av det stoff som er deg til viljes. Så står det deg da fritt om du vil synke ned til det laveste dyrs stade eller om du vil heve deg til guddommens høyeste sfærer.

O, hvor stor er ikke Gud gavmildthet! Hviljen ufattelig lykke lot han ikke bli mennesket til del! Hva mennesket virkelig ønsker – det skjenkes ham. Hva han begjærer å være, det er det ham mulig å bli. Dyrene kan aldri erverve annet enn det de har fra fødselen av. De høyeste ånder er og forblir i all evighet hva de var fra den første begynnelse av. Bare i mennesket la Faderen allerede ved dets fødsel spiren til enhver handling og en hvilken som helst livsførsel. Således som enhver pleier den, således vil den også blosntre og sette frukt. Pleier han sanseligheten og driftene, da føres han vill og blir som et dyr. Pleier han fornuften, da vokser et himmelsk vesen fram i ham. Utvikler han sine åndelige evner, da blir han en engel og en gudessønn. Trekker han seg tilbake for i kontemplasjon å trenge inn i det værendes innerste vesen og midpunkt, da kan han forenes med Gud selv, bli én ånd med ham, og han hever seg opp til de ensomme høyder hvor Faderen troner over alt, og kan selv oppreise sin trone der.

 

Hentet på:  Bugge Ragne: Dokumenter fra renessansen og reformasjonen. Oslo 1970, s. 32ff. http://www.nb.no/nbsok/nb/5980053163c89d012d31f32c2ed433c0?index=2#37

 

Spørsmål etter teksten:

  1. Hva i hele den vide verden er det mest beundringsverdige?
  2. Er Gud perfekt ifølge denne teksten? Hvordan passer dette med samtidens verdenssyn?
  3. Hva var Guds hensikt med menneskene?
  4. Hvilken plass hadde menneskene i skapelsen?
  5. Hvilken egenskaper har mennesket?

Spørsmål i gruppen

Vi kan alle være enige om at i Norge har vi stor grad av rettsikkerhet, ytringsfrihet og frihet til å utvikle oss som mennesker. Vi kan reise dit vi vil, vi kan skrive våre egne biografier osv. Men finnes det likevel noe som er med på å begrense vår frihet?

 

Advertisements

One Comment Add yours

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s