Aristoteles: Om polis

Som i andre saker er det ved å observere utviklingen av fenomen fra deres tidligste fase at vi kan oppnå innsikt om dem. De første foreninger må nødvendigvis være mellom mennesker som ikke kan eksister uavhengig av hverandre, som mannen og kvinnen som forenes for forplantningens skyld. Dette er ikke noe man kan velge, snarere er det en naturlov, som selvfølgelig også gjelder andre levende skapninger og planter. De har et ønske om å etterlate seg en annen skapning lik man er selv. Det samme angår foreningen mellom den naturlig herskende og de som av naturen blir hersket over. For dette er en sak som omhandler sikkerhet. Den som har forstand – takket være egen intelligens – er en naturlig hersker og en naturlig herre. En som er i stand til å be om noe, fysisk, er en naturlig slave. Følgelig gjøres det forskjell mellom kvinnen og slaven (for naturen produserer aldri noe for å tjene på det. Den skaper en ting for ett formål.) […] Blant barbarerne har kvinner og slaver den samme status. Årsaken til dette forhold er at barbarene har ikke en naturlig hersker – foreningen deres er de mellom kvinner og slaver. Derfor kan poetene si at ”det er grekernes rett å herske over barbarene” [Evripides: Iphigenia in Aulis], siden barbarene og slavene er fra naturens side den samme ting.

 

Det er fra slike foreninger mellom to mennesker at husholdet [oikia] først oppstår. Hesiod hadde rett da han sa: ”Først av alt anskaffer huset [oikos] en kvinne og en okse til å pløye med. Oksen er den fattiges slave. Foreningen som naturen har grunnlagt for hverdagens skyld er husholdet […]

 

Foreningen mellom mange hushold utenfor det hverdagslige er landsbyen [komê]. Mer enn noe kan landsbyen se ut som en koloni [apoikia] av husjoldet, og medlemmene kan ofte bli kalles ”med-ammebarn”, barn og barnebarn. Det er fordi byene [poleis] opprinnelig ble styrt av monarker og hvorfor stammesamfynn [ethnē] fremdeles er styrt av konger. For hvert hushold er styrt av dets eldste medlem; og det er derfor alle ”koloniene” også. […]

 

Det endelige produktet av foreningen mellom mange landsbyer er byen [polis], som nå praktisk talt har blitt fullstendig selvforsynt. Selv om den er opprettet for å kunne leve i den, tjener den faktisk slik folk kan leve godt. Alle byer er en naturlig enhet, for det er de andre foreningene også. For byen er resultatet av alle slike foreninger, og sluttresultatet er noe som er naturlig. Det alle ting er når de er fullførte kalles dets natur, som f.eks. en mann, en hest eller et hushold. I tillegg er sluttproduktet det som er den beste utgaven, og selvforsynthet er et avsluttet mål og den beste tilstand. Ut av dette kommer at byen er en naturlig forening. Det er natulrig for mennesker å bo i en polis og at en mann som er foruten en by på grunn av hans natur, ikke ved tilfelle, er enten verdiløs eller større enn en mann. Han er den mannen som dukker opp hos Homer: ”…uten klan, uten lov, uten hjerte.”

 

Oversatt av Ole Kristian Sandvik @olekrisa

 

Spørsmål

  1. Hva slags behov har de forskjellige foreningene Aristoteles snakker om?
  2. Er det å leve sammen med andre naturlig?
  3. Kan man bruke den samme begrunnelsen for å undertrykke andre i dag?
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s