Stoisismen: Rasjonell kontroll over følelsene

Grunnleggeren av stoisismen var Zeno fra Kitium på Kypros. Han var således ikke innfødt athener. Han kom dit ca. 320 f.Kr og studerte, og fungerte som lærer frem til sin død ca. 260 f.Kr.  Siden han ikke kom fra Athen, ville Platon og Aristoteles ha sett på ham som barbar. Dette sier ikke så lite om hvor langt filosofien hadde kommet. Tidene hadde endret seg. Fra første stund henvendte stoisismen seg til mennesker som tilhørte en bestemt by eller en bestemt stat. Slik var denne filosofen da et speilbilde av samfunnet utenfor. Stoikerne betraktet seg selv som verdensborgere.

600px-ce95cf80ceafcebacf84ceb7cf84cebfcf82
Epiktet

Stoisismens universalitet er også tydelig i dens appell til alle samfunnslag. Berømte stoikere var Epiktet (Ca. 51-135 e.Kr.) som var en frigjort slave og keiser Marcus Aurelius (121-180).

mar-aurc3a8le
Marcus Aurelius

Stoikerne er også opptatt av lykke. Her skylder de visstnok mye til Sokrates, Platon og Aristoteles. Disse mente jo at det som skaffer oss et godt liv kan ikke være noe som blir gitt oss utenfra. Sokrates sier jo at et godt menneske kan ikke skades. Platon sier at lykke er en betingelse for en sjel i harmoni. Aristoteles sier at det gode er noe som tilhører personen og kan ikke tas bort fra ham. Stoikerne sier at absolutt ingenting som skjer den vise kan ødelegge for deres lykke.  Hvordan kan dette stemme? Epiktet sier følgende

Det som bringer folk ut av likevekt, er ikke de ytre hendelser men de tanker folk gjør seg om dem. Døden er f.eks. ikke noe å grue seg for (ellers hadde nok Sokrates sett det slik), men det er forestillingen om dødens grufullhet som volder gru. Når vi da støter på hindringer eller mister vår sinnslikevekt eller blir bedrøvet, så la oss aldri legge skylden på andre; nei, bare på oss selv, dvs. våre egne gale meninger. Folk uten høyere åndsdannelse har det med å skylde på andre når de selv er i knipe. Nybegynneren på den filosofiske vei legger skylden på seg selv. Den som har virkelig filosofisk dannelse går hverken i rette med seg selv eller noen annen.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 15. Språket er noe modernisert.

Hva er det som gjør mennesker ulykkelige? Forestill deg at noen du kjenner har spredt ondsinnde historier om deg. Hva føler du? Hva skjer med forholdet til den andre personen? Hva skjer med ditt forhold til andre mennesker som har fått høre den andres fortelling om deg? De fleste av oss vil si at disse tingene gjør oss ulykkelige.

Stoikerne vil imidlertid ha oss til å tenke oss om nøye. For dem er det ikke disse tingene som gjør deg ulykkelig. Hva om du ikke brydde deg om det? Hva om du allerede på forhånd har bestemt deg for at slike ting er under din verdighet å bry seg noe om? Da ville de ikke gjøre deg ulykkelig.

En sentral tanke er at det som skjer med deg kan aldri gjøre deg ulykkelig. Det som gjør deg ulykkelig er den “dommen” du gjør når noe skjer med deg. Ingenting kan gjøre deg ulykkelig om du tillater at det skjer. Din lykke er helt og holdent opp til deg. For å forstå dette er det viktig å forstå følgende:

Med alt her i livet har det seg slik at det er enkelte ting vi selv rår for, andre vi ikke rår for.

Vi rår for vår oppfatning, handlemåte, attrå, motvilje, kort sagt alt det som springer ut fra vår egen personlighet. Derimot rår vi ikke for vår kropp og vår eiendom, for sosial anseelse og offentlige stillinger, kort sagt alt som ikke springer ut fra vår egen personlighet.

Alt som vi rår for, er etter sitt vesen fritt, kan ikke kues og hemmes. Men det vi ikke rår for, er avmektig, trellbundet, lett å hemme og er annenmanns eie.

Så husk på det: Forveksler du det fri med det som etter naturens orden er ufritt; forveksler du det andre har i sin hånd med ditt eget personlige eie, da møter du hindringer, du blir tungsint og urolig og klandrer både guder og mennesker. Hvis du derimot kun anser det som virkelig ditt er for ditt, men det andre har i sin hånd som deg uvedkommende, slik som det i virkeligheten er, – ja da kan ingen øve tvang mot deg, ingen kan legge hindringer i din vei, og du vil ikke klandre noen, går ikke i rette med noen, behøver aldri i noe tilfelle å handle mot din vilje; ingen vil gjøre deg ondt, og du blir ikke uvenn med noen, ti du vil overhode ikke kunne lide noen virkelig overlast.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 13. Språket er noe modernisert.

Det handler om det man kan ha kontroll over og det man ikke kan ha kontroll over. Når er vi da lykkelige? Det er når vi får det vi ønsker. Forestill deg at vi ønsker ting som er utenfor vår makt å skaffe oss: rikdom, en flott kropp, berømmelse osv. Disse tingene er det i de aller fleste tilfeller vanskelig å skaffe oss. En rekke tifleldigheter må være tilstede for at så skal skje. Om vi ønsker å bli verdens rikeste menneske, er vi i de aller fleste tilfeller dømt til å bli ulykkelige. Skulle vi oppnå det vil vi være redde for å miste det vi har oppnådd. Hverken skuffelse eller angst er en del av et lykkelig liv.

Det går en rød tråd fra dagens kognitive psykologi og tilbake til Epiktet. Psykologen Albert Ellis foreslo at problemer som har med følelser og adferd å gjøre kan avhjelpes gjennom å endre feilaktige tanker og oppfatninger. Ellis bygde på Epiktet som mente at våre tolkninger av hendelser har en større betydning for oss enn hendelsene i seg selv. Desto mer urealistiske våre tolkninger er, desto større lidelse får vi når våre forventninger ikke møtes. Når våre oppfatninger og endres i henhold til naturen, blir vi mer tilpasset. En annen psykolog, Aaron Beck, identifiserte femten måter våre oppfatninger kan flyttes fra virkeligheten og føre til depresjon, angst og andre lidelser. Disse kalte han kognitive forvregninger. Det å tilpasse måten man tenkte på med virkeligheten ville redusere lidelsen.

Det som vi sanser i verden er ikke innenfor vår kontroll, men den måten vi håndterer det er det. Hvordan vi vi ser på ting som er rett foran oss, meningene våre om de, om vi ønsker eller frykter dem er innenfor vår makt. Dette er det vi skal bry oss om. Det som ligger utenfor denne sfæren skal vi kunne si “Dette angår slett ikke meg” til. Se på dette utdraget fra Epiktet:

Når du roper på din slave, tenk på at det kan være at han ikke hører deg; og om han hører deg, kan det være at han ikke vil gjøre det du ønsker. Men det tjener ham virkelig ikke, at din sinnsro skulle være avhengig av ham.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 17. Språket er noe modernisert.

Den er alltid herre over en annen han som har makt til å gi eller frata den annen det denne vil ha eller ikke vil ha. Vil en da være fri mann, må en hverken prøve å få tak i eller å slippe fra noe som andre rår for. Ellers blir han nødvendigvis vedkommendes trell

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 18. Språket er noe modernisert.

Naturens vilje kan vi erkjenne av det vi alle er enige om. F.eks. når en annen får et drikkebeger knust av sin slave, da har vi straks den bemerkning på rede hånd: “Slikt er jo ikke til å unngå.” Merk deg at når ditt eget beger blir knust, skal du ta det på samme måten som da den andres gikk i stykker. […] Denne regel kan vi anvende på større ting og: “Der mister ens neste sin kone eller sitt barn. Da sier man, og det uten unntakelse: “Ja, den vei skal vi alle.” Men dør ens egne kjære, da heter det straks: “Akk og ve for en ulykke!” Vi skulle teke på hvordan vi pleier å ta det når vi hører at slikt er hendt andre.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 22. Språket er noe modernisert.

Forestill deg nå at du har at du har kommet til det stadium at du klarer å se forskjellen. Vi ønsker ikke de ting vi ikke kan kontrollere. Har vi ikke kommet opp i vanskeligheter? Det å ha nok mat er ikke noe som er fullstendig innenfor vår kontroll. De som lever i land hvor det er hungersnød og matmangel vet alt om det. Skal vi da ikke ønske mat? Skal vi da bare sulte?

Løsningen er å leve i pakt med “naturen.” Alt som eksisterer har et stoff.  Det eneste sannhetene vi har kommer fra sanseerfaringen og de viser alltdi det som er materielt. På samme måte som Heraklit, forklarer de at den materielle verden er styrt av et rasjonelt prinsipp, et logos. Logos kommer fra et verb som betyr “å tale.” Andre definisjoner:

Logos, alle fornuftsytringer: tanke, tale, lære, visdom osv.

Logos. (2011, 19. november). I Store norske leksikon. Hentet 7. desember 2016 fra https://snl.no/logos.

Meningen har med “tanken” som er uttrykt i en samtale. Siden slike tanker vanligvis støttes opp av årsaker, kan logos også bety “rasjonale” eller “argument.” Argumenter består av konklusjoner og argumenter for disse. Et argument har et gjenkjennbart møster eller struktur. Logikkens oppgaver er å fremvise denne strukturen.

raphael_school_of_athens_michelangeloHeraklit og logos

For Heraklit er naturen i en prosess hvor det foregår konstant forandring og den delen av dem som gjør de til det de er en spenning mellom motstridende krefter. Denne verden er ikke et kaos men er strukturert i en gudegitt orden: god og vakker.

Dessverre er det mange som ikke forstår slike ting. […] Selv om logos er som jeg har sagt, klarer mennesker aldri å forstå det, både før de hører det og når de hører det for første gang. Selv om alle ting blir til i samsvar med dette logos, fremstår de som mennesker uten erfaring.

Det finnes et logos og gjennom det kommer alle ting til å bli noe. Logos har en logikk som virker fornuftig og riktig. De mange kan ikke forstå det. På samme måte som Sokrates, mener Heraklit at det er de få som er de vise, og lytter til logos. De mange er fjols. Men hvorfor er det så mange som ikke forstår logos?

Er det så fjernt og merkelig at bare noen få skjønner det eller komme i kontakt med det? Nei:

Though they are in daily contact with the logos they are at variance [uenig] with it, and what they meet appears alien to them.

To those who are awake the world-order is one, common to all; but the sleeping turn aside each into a world of his own.

We ought to follow what is common to all; but though the logos is common to all, the many love as though their thought were private to themselves.

Gjengitt i Melchert, Norman: The Great Conversation. Mountain View, California 1991, s. 22.

Alle mennesker er i kontakt med logos. Daglig. Det er overalt rundt oss, og tilstede i alt som skjer. Du kan ikke si eller gjøre noe uten at du er er innhyllet i det. Likevel overser vi det. Vi kan sammenlignes med drømmere som lever i våre egne drømmer i stedet for å være klar over dette rasjonelle mønsteret for ting som er felles for alle. Hver og en bygger opp en liten verden for oss selv hvor vi kan dyrke hver våre interesser, frykt og angst. Det kaller vi virkelighet. Vi er i fare for å la logos glippe og bli tåpelige i stedet for vise. Hva vil det si å være vis?

Visdom er en ting: å forstå tanken som styrer alle ting gjennom alle ting.

Den ene og eneste visdom er villig og uvillig å bli kalt Zevs

Å være vis er å forstå naturens struktur og vesen. Det er å se at alt er og må for alltid være foranderlig, at strid og motsatser er nødvendige og ikke onde; om vi forstår dem riktig er de gode og vakre. For å kunne være vis må være noe sånt som å kunne se ting slik Zevs ser dem.

Gjennom å bli kjent med logos blir vi kjent med verden som en verden og ikke som et kaos. Det er ikke å se passive mønstre i ting; det er å se at verden er ordnet og har en hensikt. Dette prinsippet er det so styrer verden og kalles med rette “hellig.”

Gud er annerledes fra epikureernes gud. Hos dem er han fraværende og bryr seg lite om den. For stoikerne er ikke gud, slik som hos Aristoteles, “en ubevegelig beveger.” Hos Aristoteles er Gud uavhengig og selvforsynt; han er et ideal som verden forsøker å etterligne. Hverken epikureernes eller Aristoteles’ gud kan erkjennes gjennom sansene. Stoikernes ser på Gud som i seg selv, han er immanent. Alle ting, f.eks. en penn eller en bil, har et guddommelig element i seg. Stoikerne er derfor tilhengere av det vi kaller panteisme, at Gud er alt og alle er Gud. Marcus Aurelius sier det slik

Allnaturen skapte verden ut fra sin egen drift. Alt som skjer, er da enten nødvendige følger av dette, eller også finnes det ikke mening i selv de største ting som skjer ved verdensstyrelsens initiativ. Det vil på mange måter gi deg mere ro i sinnet å tenke på det.

Marcus Aurelius: Til meg selv. Oslo 1997, s. 133.

Alle ting har en logisk rekkefølge. Stoikerne må altså tro på skjebnen. Alt skjer av nødvendighet. Men det er ikke det samme som at man skal fortvile, siden skjebnen ikke er adskilt fra det guddommelige forsynet. Alle ting som skjer er bestemt av den guddommelige fronuften; ting skjer til det beste. Epiktet sier det slik:

Man setter ikke opp en skive for å bomme på den. Like så litt rommer verden noe som er ondt etter sin natur.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1923, s. 22. Språket er noe modernisert.

Selv om ting som skjer, skjer, kan vi ikke bare drive med. Holdningen man har har meget stor betydning. Din lykke eller ulykke er avhengig av den riktige holdningen:

Forlang ikke at verden skal gå som du vil. Nei, du skal vite at det går som det går; da skal det gå deg godt.

Epiktet: Håndbok i moral. Kristiania 1922, s. 16. Språket er noe modernisert.

Om vi skal være lykkelige må vi søke å holde våre drifter i samsvar med naturen. Å leve slik er å anerkjenne at dette er å leve både fornuftig og med Gud. Naturen er sfæren som er styrt av den fornuftige guddomens vilje. Stoikerne betrakter sjelen som et mikrokosmos. Dette står i motsvar til makrokosmos, resten av universet. Fornuften i oss er et tegn på hvordan den guddommelige fornuften styrer resten av verden. Gud er således i oss både i mved at vi er en del av makrokosmos og ved vårt eget mikrokosmos.

Alle ting i naturen er del av noe større og det har pinsippet som bestemmer dets plass i seg selv. Levende ting har gjerne et mål, spesielt overlevelse. Dette er ikke noe vi kan forakte eller unngå siden det tilhører det guddommelige. Dyr søker mat og ly av denne grunn. Av samme årsake ønsker de også å beskytte sin egen art. Fornekter man disse tingene, fornekter man også ens egen vilje til å leve i harmoni med naturen.

Stoikerne spiser og drikker og gjør det som trengs for å beskytte seg mot været. Det er i henhold til naturen å gjøre sikt. Men de gjør dette i ro og mak. De lar seg ikke vippe av pinnen om de blir forstyrret. Det som er naturlig for et menneske skiller de mellom det som er

  • Foretrukket
  • Det man skal unngå
  • Det man kan være likegyldig til

Det er ikke noe feil å søke det man foretrekker. Men det går galt når mennesker tillegger disse tingene en absolutt verdi. Vi merker at det går galt når de opplever fortvilelse, angst og ulykkelighet. Den vise bruker slike ting uten å trenge dem. Ingenting kan ødelegge stoikerens ro. Det er bare ett som stoikerne tillegger en absolutt verdi: at hans vilje skal være i pakt med naturen. Dyd blir da å leve i harmoni med naturen, fornuften og Gud. Stoikerne og epikureerne har ulikheter på dette punktet. Epikureerne hevder at det eneste gode er nytelse, og alt annet er godt kun i forhold til det. Stoikerne benekter dette, samtidig som de også benekter at det å søke i det hele tatt tilhører kategorien “det foretrukne.”

Epikureerne sier at nytelse er det det eneste gode – det eneste som styrer våre handlinger. Stoikerne er uenige. Våre naturlige tilbøyelser etter visse ting, som f.eks husly. De nekter ikke for at det å komme i hus er nytelse. De vil i stedet si at nytelsen er noe som følger med det å komme seg under tak. Det er ikke målet i seg selv. Nytelsen i seg selv holder ikke folk i live. Det er her folk trår feil: mange søker spin-off’en – ikke selve målet. Den dydige lever et godt liv. Men om det er det lykkelige livet i seg selv som er målet, vil de ble ulykkelige og dermed ikke lenger være dydige. Sann lykke er ikke en følelse. Lykke er eudaimonia – at livet blomster. Lykke er det endelige målet og det fremste uttrykket på at vi forsøker å leve gode liv og å leve i samsvar med gode verdier.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s