Revolusjonsåret 1848

Frankrike

Julimonarkiet i Frankrike hadde ikke livets rett. Dets motstandere var grupperinger som stadig ble mer og mer sosialistiske. Politikken ble stadig mer uvirkelig. Det var få interesser som ble representert i nasjonalforsamlingen. Det som viktigst ble sjeldent diskutert. Selv borgerskapet var magert representert. Korrupsjonen florerte. Noen forsøkte å gi flere stemmerett. De radikale krevde universell stemmerett og en republikk. De liberale ønsket kun en utvidet stemmerett innenfor det konstiusjonelle monarkiet.

800px-louis-philippe_de_bourbon
Ludvig Filip. Konge av Frankrike 1830-1848

Kong Ludvig Filip og statsminister Guizot søkte ingen kompromisser. Målet for disse to var status quo.

 

Hvordan begynte revolusjonen? Den 22. februar 1848 hadde de reformvennlige planlagt en bankett og en demonstrasjon i gatene i Paris. Slike møter var forbund i henhold til en tidligere fororning. Den kvelden ble det reist barrikader i arbeiderklassestrøkene. Disse bestod av bro-, og murstein og møbler. Her skulle opprørerne møte øvrigheten. Regjeringen tilkalte Nasjonalgarden. Denne nektet imidlertid å følge ordre. Nå lovet kongen endringer i stemmereten, men republikanere tok kontroll over deler av arbeiderklassen. Disse holdt en demonstrasjon utenfor statsministerens hus. Noen skjøt på vaktene, som gjengjeldte ilden. 21 mennesker ble drept i dette sammenstøtet. Likene av de drepte republikanerne ble ført gjennom gatene. Befolkningen fant frem våpenene og snart brøt det ut et stort opprør. Den 24. oktober abdiserte kongen og dro til England. Revolusjonen tok tre dager.

Hva hendte i etterkant av revolusjonen? Kongedømmets tilhengere ønsket å sette inn Ludvig Filips barnebarn som ny konge. Men republikanerne besatte deputerkammeret og tvang igjennom proklamasjonen av den nye republikken. Det ble etablert en provisjonell regjering, bestående av ti menn. Det ble også bestemt at det skulle avholdes valg. Syv av de ti regjeringsmedlemmene var “politiske” republikanere. De siste tre var “sosialister”. En stor menneskeforsamling samlet seg foran rådhuset å krevde at Frankrike skulle bruke det røde, sosialistiske flagget som nytt flagg for nasjonen. Det ble imdlertid ikke noe av, siden den veltalende poeten Lamartine klarte å få folket til å legge ifra seg denne tanken og heller videreføre trikoloren.

lar9_philippo_001z
Folket godtar å videreføre trikoloren som Frankrikes flagg

 Hva gjorde den provisjonelle regjeringen? Sosialistene i regjeringen krevde økonomiske og sosiale endringer. Men siden de var i mindretall i regjeringen, ble kravene vannet ut. Sosialistene krevde også et Fremskrittsministerium som skulle organisere et nettverk av “sosiale fabrikker”. Dette skulle være statstøttede og kollektivistiske nasjonalverksteder. Regjeringen anerkjente nasjoanlverkstedene, men de fikk aldri noen konkrete oppgaver siden man mente at de ville konkurrere med private foretak og at det økonomiske systemet ville komme ut av balanse. Samtidig godtok folket ti-tiimersdagen. Den midlertidige regjeringen avsluttet også slaveriet i de franske kolonier.

Najonalverkstedene ble i virkeligheten et tiltak for å avhjelpe arbeidsledigheten. Folk av alle yrker skulle arbeide med å bygge veier og festningsverk utenfor Paris for to franc om dagen. Antallet arbeidsledige økte raskt. I marsj 1848 var det for mange som hadde meldt seg i forhold til det arbeidet som skulle utføres. I tillegg var det rundt 50.000 andre mennesker som man ikke fikk til plass i verkstedeen. I juni var det rundt 200.000 arbeidsledige i en by på rundt én million.

I april ble det valgt en nasjonlaforsamling gjennom universell mannlig stemmerett. Denne møtte den 4. mai. Den erstattet den provisjonelle regieringen. Den nye regjeringen hadde ingen sosialister. Alle de fem medlemmene var fiender av sosialistlederen Louis Blanc.

Nå, tre måneder etter revolusjonen, oppstod det altså en ny konflikt. Uenighetene hadde visse likheter med de i 1792. Paris tok ledelsen for revolusjonen mens resten av landet var til en viss grad uvillig til å delta. Lederne var i 1848 som i 1792 uvillige til å akseptere flertallsstyre. Likevel er det riktig å si at krisen i 1848 var mer akutt enn i 1792. En større andel av befolkningen var lønnsarbeidere. Under handelskapitalismen, da fabrikkene og maskinene akkurat hadde blitt introdusert, ble arbeiderne plaget av de samme problemene som den mer industrialiserte arbeiderklassen i Storbritannia. Arbeiderne måtte arbeidere lengre og finne seg i å bli betalt mindre. Det var stor usikkerhet om man hadde arbeid neste dag.

Juni

På den ene siden stod den lovlig valgte nasjonalforsamlingen. På den andre siden stod de mest fortvilte elementene av borgerskapet. Titusenvis hadde kommet sammen for å snakke, lese, høre taler og planlegge felles aksjoner. Agitatorer så mulighetene som nå bød seg. Folk i verkstedene følte seg desperate og følte at den sosialistiske republikken de hadde sett for seg ikke skulle bli virkelighet.  Den 15. mai gikk de til angrep på nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen var oppløst. Arbeiderne etablerte en ny provisjonell regjering. De erklærte at den sosial revolusjon måtte komme i kjølvannet av den politiske revolusjonen i februar. Men nasjonalgarden, vendte seg imot opprørerne og gjenopprettet nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen skulle nå fjerne sosialismen med røttene. Nasjonalverkstedene skulle oppløses. Arbeiderklassen satte seg på bakbeina. Det ble innført unntakstilstand og den sivile regjeringen trådte tilbake. All makt ble gitt til hæren.

barricades_rue_saint-maur-_avant_l27attaque2c_25_juin_1848-_aprc3a8s_le28099attaque2c_26_juin_1848
Barrikader i Paris, juni 1848

Mellom den 24. og 26. juni var det kamper i Paris. 20.000 arbeidere fra verkstedene tok til våpen sammen med tusenvis av beboere i arbeiderklassestrøkene. Store deler av Paris ble en labyrint av barrikader. Folk skjøt med små håndvåpen. Det var vanskelig for soldatene å kjempe. Ti tusen mennesker ble drept disse dagene. Elleve tusen opprørere ble tatt til fanger. De ble øyeblikkelig sendt til koloniene.

Hva slags betydning fikk revolusjonen i resten av Europa? Mange mente at en klassekrig hadde brutt ut. Militante arbeidere hadde forent seg i hat mot borgerskapet. Folk i de øvre klassene ble pannikkslagne. Det som var grunnlaget for sivilisert liv hadde blitt rystet. Det kunne neppe ha skjedd en sosialistisk revolusjon på dette puntet. Men grunnlaget hadde blitt lagt og frykten spredte seg til de som hadde noe å tape. Frykten formet den annen republikk og e andre revolusjonære bevegelser i andre land.

Ludvig Napoleon Bonaparte

Nå begyne man å skrive en republikansk grunnlov. Det ble bestemt at man skulle skipe en sterk utøvende makt i hendene til en president som skulle bli valgt på grunnlag av allminnelig mannlig stemmerett. Valget skulle holdes umiddelbart. Det var fire kandidater, deriblant Ludvig Napoleon Bonaparte. Det er ikke så klart hva det var han stod for, men han vant med 5,4 millioer stemmer i desember 1848.

napoleon-3
Ludvig Napoleon Bonaparte

Bonaparte var født i 1807 og var nevø av Napoleon Bonaparte. Faren, Ludvig Bonaparte, hadde i en periode vært konge i Nederland. Da Napoleons egen sønn døde i 132 ble Ludvig Napoleon overhode for Bonapartefamilien. Han var fast bestemt på å gjenopprettet det franske riket, imperiet. Sammen med noen tilhengere forsøkte han å gripe matkten i Strasbourg i 1836 og i Boulogne i 1840. Begge kuppforsøkene mislyktes. Han ble sent til fengsel i 1846, men klarte å rømme (kledt som steinhugger.) Han hadde moderne ideer om samfunn og politikk. Han hadde også vært del av et opprør i Italia i 1830. Han skrev to bøker, hvorav en tar for seg hvordan hans onkel hadde blitt misfornøyd. Den andre er en slags antikapitalistisk avhnandling. Våren 1848 var han fremdeles i England. Da sluttet han seg til hertugen av Wellingtons anti-chartsbevegelse. Han dro raskt tilbake til Frankrike hvor han hverken støttet opprøret eller regjeringens rå håndtering i etterkant. Han hevdet han var en venn av vanlige folk.

2560px-arc_de_triomphe_vu_depuis_la_terrasse_publicis
Triumfbuen, Paris

I Frankrike ble det bygget opp en legende rundt Napoleon. Bønder hengte opp bilder av den døde keiseren i husene sine- de forestilte seg gjerne at det var napoleon som hadde gitt dem eierskapet til jorda. I 1836 ble Triumfbuen ferdigstilt. Det var et byggverk som henspeilte på imperiets storhet. I 1840 ble restene av keiseren hentet hjem fra St. Helena i Atlanterhavet og plassert i Invalidedomen ved Seinen. Dette hendte i et land hvor folk hverken hadde politisk erfaring eller følelse for politikk. Unntaket var naturligvis det de hadde erfart gjennom revolusjonen. Når millioner mennesker fikk stemme ved valget i 1848 ble det for de fleste veldig enkelt. Det måtte bli den kandidaten de hadde hørt navne på før: Napoleon Bonaparte.

napoleone_bonaparte27s_tomb
Napoleon Bonapartes grav. Les Invalides, Paris

Prins Ludvig Napoleon ble således president. Ting gikk i hans favør. I mai 1849 oppløste nasjonalforsamlingen seg selv og ble erstattet av den lovgivende forsamlingen som skulle opprettes i henhold til den nye grunnloven. 2/3 av forsamlingen bestod av monarkister, men de var delt inn i to grupperinger: de som støttet Karl X  og de som støttet Ludvig Filip. 180 deputerte var sosialister av et eller annet slag. Kun 70 av de deputerte var republikanere. Et viktig oppdrag i forsamlingen var å fjerne sosialismen. Til denne grupperingen ble nå også republikanerne regnet. Det var et kortlivet opprør våren 1849. Det førte imidlertid til at flere sosialistiske representanter ble kastet ut av forsamlingen. I 1850 ble alle skoler på alle nivå i skolesystemet satt under overoppsyn av den katolske kirken. Republikken fikk således en antirepublikansk regjering. Franskmennene grep på denne tiden inn mot revolusjonsforsøk i Roma. Franske styrker ble også sendt til Roma for å beskytte paven hvor de ble i 20 år.

800px-franz_xaver_winterhalter_napoleon_iii
Keiser Napoleon III. Portrett av Franz Xaver Winterhalter

I 1851 fikk Bonaparte gjeninnført allmenn stemmerett. Han fremstod som folkets venn, en som stolte på folket imot de mektige plutokratene. Han innsatte sine nærmeeste som krigs- og innenriksministre. Slik fikk han kontroll over hæren, byråkratiet og politiet. Da det var jubileum for slaget ved Austerlitz begikk han statskupp. Da medlemmene av forsamlingen forsøkte å møtes, ble de angrepet og arrestert av soldater. 150 mennesker ble drept i Paris, mens i resten av landet ble over 100.000 mennesker arrestert. Men den 20 desember 1850 ble Ludvig Napoleon valgt til president for 10 år. Året etter erklærte han seg selv til keiser, med navnet Napoleon III.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s