Kristendommen, gresk-romerske og germanske tradisjoner

I middelalderen snakker vi om i hovedsak to kristne retninger, den romersk-katolske og den ortodokse kristenhet. Den romersk-katolske versjonen var i all hovedsak henvist til Vest- og sentral-Europa.

I løpet av de 1000 årene vi kaller middelalderen oppstod det en felles-europeisk sivilisasjon. Det var egentlig en slags miks av kristne, gresk- romerske og germanske elementer. I sentrum stod kristendommen, Roma var hovedstaden, latin var språket for de intellektuelle og germanske skikker gjennomsyret sosiale og rettslige forhold.

Den vestlige kristenhet lå langt tilbake de andre to sivilisasjonene, den bysantinske og Islam, frem til 1100-tallet. I de følgende århundrene greide likevel den vestlige siviliasjgonen å frembringe renessansen, reformasjonen, den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstiden, den franske revolusjon og til sist, den industrielle revolusjon.

Kristendommens opprinnesle

giotto_-_scrovegni_-_-26-_-_entry_into_jerusalem2
Giotto: Jesus ankommer Jerusalem, 1300-tallet

En palestinsk jøde ved navn Jesus ble henrettet av romerne under keiser Tiberius (14-37 e.Kr.). Dette er en av verdenshistoriens viktigste hendelser, men menneskene i samtiden var neppe svært opptatt av det. Vitenskapsmenn har understreket både Jesu’ tilhørighet i jødedommen og den religiøse uro som fantes i Palestina i det første århundre f.Kr. Hans etiske lære har sitt grunnlag i Det gamle testamente. Han ba som jøde, han lærte som jøde til andre jøder, og adlød jødisk lov og profetier: han kunne bare ha betraktet seg selv som jøde.

 

Man vet mer om de sosio-religiøse endringene i Judea i Jesu tid enn om mannen selv. Det finnes få kilder. Han skrev ingenting selv og ingenting ble skrevet om ham i hans samtid. I generasjonene etter hans død bryr hverken romerske eller jødiske historikere seg noe særlig om ham. Derfor kan man si at nesten alt man vet om ham kommer fra Det nye testamente. Det ble nedskrevet mange tiår etter hans død av hans egne tilhørere for å fremme religiøse sannheter.

Moderne historikere har nilest Det nye testamente. Analyser har gitt en viss innsikt om både ham og hans tro. Men vi vet fremdeles lite om ham. Vi kjenner til veldig lite om barndommen, men vi vet at han hadde fått opplæring i hebraiske religiøse-etiske tanker. Da han var rundt 30 år kom han i kontakt med Johannes døperen. Etter det begynte han å preke om Guds rike og behovet for folket til å angre, gjennomgå moralsk endring, slik at de kunne komme inn  i Guds rike:

Etter at Johannes [Døperen]  var blitt fengslet, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium og sa: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» Markus 1:14-15

Den eksisterende verden skal ta slutt og bli erstattet av Guds perfekte rike. For Jesus var dette som skulle skje snart. Det var en prosess som allerede hadde begynt. En ny verdensorden skulle oppstå hvor Gud skulle styre sitt folk rettferd og i nåde. Folk skulle være åndelig klare for det som skulle skje. Enkeltmenneskets tanker og handlinger ville være avgjørende for om man skulle komme inn i Guds rike. Folk måtte så avgjort forandre måten de levde på. De måtte forlate alle begjær og selvopptate følelser. De måtte slutte å søke etter rikdom og makt. De måtte rense sine hjerter og vise deres kjærlighet for Gud og for medmenneskene.

Paulus

800px-bartolomeo_montagna_-_saint_paul_-_google_art_project
Montagna: St. Paul.

Paulus (ca. 5-ca. 67) kom fra den greske byen Tarsus i Lilleasia. Han het opprinnelig Saul og tilhørte den jødiske diasporaen. Selv om jødene i diasporaen opprettholdte sin gamle tro, var de også påvirket av gresk kultur. Et eksempel på dette er den alexandrinske jøden Filon (ca. 20 f.Kr.- ca. 50 e.Kr.) som forsøkte å vise at hebreernes skrifter kunne forklares og rettferdiggjøres ved bruk av gresk filosofi.

 

Ikke-jøder, eller hedninger, som kom i kontakt med diaspora-jødene lot seg imponere av deres monoteisme, etikk og familieliv. Mange hedninger tok til seg monoteismen men ville ikke godta omskjæringen og jødisk forskrifter om mat. I et slikt miljø kunne Jesu’ disipler finne mange ivrige lyttere.

98188-004-17241bcd
Paulus’ reiser

Paulus kunne gresk godt. Men det er usannsynlig at han hadde stor kjennskap til gresk litteratur, filosofi og vitenskap. Han var utdannet fariseer. Mens han var i Jerusalem forfulgte han Jesu’ følgere i tiden etter korsfestelsen. Men så gjennomgikk Saul en åndelig forandring og ble en Jesu følger. Han misjonerte jødisk kristendom i en verden hvor det fantes mange mysteriekulter.

 

Ulikt de kultiske gudene hadde Jesus faktisk levd i historien. Folk kunne identifisere seg med ham. Guddommene i mysteriereligionene ble drept mot deres vilje av onde makter. I Jesus hadde Gud blitt menneske og måttet tåle smerte og død for menneskenes frelses skyld. Den lidende frelseren vekket dype følelser.

Kristendommen appelerte

Kristendommen brøt etterhvert med jødedommen, og Paulus var viktig i prosessen hvor den nye religionen be attraktiv i den gresk-romerske verden. Kristendommen ble født i det første århundre, den fikk fast rot i det annet, vokste i det tredje og ble statsreligion i Romerriket på slutten av det fjerde.

Kristendommens seier var beslektet med en forvitring av hellenismen og et skifte fra fornuft til følelser og åpenbaringer (se forbindelsen til Islam). Hellenismen hadde fokusert på fornuft, men mytiske tanker var aldri helt fraværende. På slutten av Romerrikets historie var vitenskap og filosofi ikke i stand til å konkurrere mot mystisismen, mytene og det hellige.

Denne forvitringen av det klassiske verdenssyn kommer klart til uttrykk i den voksende populariteten i de østlige religionen og spiritualiseringen innen filosofien. Astrologi og magi, som gav overnaturlige forklaringer spredte seg og fikk mange følgere. Stoisismen og epikureismen hadde også religiøs betydning ved at disse retningene kunne gi menneskene råd om hvordan de kunne komme seg over følelsesmessig stress, mens nyplatonikerne søkte en mystisk forening med Den Ene. Vendingen bort fra de rasjonelle og verdslige verdien la grunnlaget for Kristendommens inntrengen. I en verden som stagnerte ga Kristendommen livet ny mening og tilbød ny hjelp til mennesker som følge seg desorientert.

I den hellenistiske perioden hadde individene kjempet mot tilhørighet og mangel på fellesskap. Med bystatens forvitring måtte individene søke etter en ny referanseramme, et nytt forhold å bygge samhold på.  I Romerriket var det bare én type lojalitet som gjaldt. for mange mennesker var ikke dette nok, og mange følte at det var vanskelig å føle tilhørighet til en så stor politisk organisasjon – i tillegg var den fjern og upersonlig. I det kristne budskapet fikk man høre om en Hellig Frelser og en Fader som brydde seg om menneskene. I tillegg snakket de kristne om broderlig kjærlighet. Dette appellerte enormt til menneskene som levde der og da. Kristendommen tilbød individet hva byen og Romerstaten ikke gi dem: et intenst personlig forhold til Gud, en intim kontakt med en høyere verden, og et medlemskap i et felleskap av troende som brydde seg om hverandre.

Fokuset i gresk-romersk tankegang hadde vært på intellektet og de høyere samtaleemner. Her var det like fokus på de emosjonelle behov mange mennesker følte. Dette tomrommet fylte kristendommen ved at den henvendte seg til de fattige, undertrykte eller de som var slaver. De ble tiltrukket av Jesu’ personlighet, liv, død og hans gjenoppstående. Han hadde kjærlighet for alle og han var oppriktig i sine bekymringer for menneskene. Kristendommen gav åndelig veiledning og lærte at man må ikke være rik eller ha spesielle talenter for å kunne oppnå Guds miskunn. For de som hadde vært uhelidig i livet kunne de kristne tilby et liv etter døden i et kongerike hvor det ikke fantes noen død. Kristendommen ga håp for de som hadde hatt uflaks i livet og for de som fryktet døden. De som ville vende seg til den nye troen, kunne oppleve håp, en form for verdighet og indre styrke. Klassisk filosofi kom til kort når det gjaldt disse tingene. Jesus hadde opplevd smerte her på grunn av sin kjærlighet for alle mennesker og til og med de minste kunne oppnå frelsen.

Kristendommen og gresk filosofi

Kristendommen er en syntese av både hebraiske og gresk-romerske tradisjoner. Kristendommen ble født innen jødedommen, og tok med seg monoteismen og profetene. Det gamle testamente ble beholdt som Guds ord. kristendommen ville knapt ha vært tenkelig uten den hebraiske basisen. I tillegg absorberte kristendommen elementer fra gresk filosofi. Evnen til å kombinere monoteismen, som hadde mange følgere blant hedningene også, med gresk, rasjonell filosofi var et viktig element når man skal forstå kristendommens triumf i Romerriket. Men det var også en konflikt mellom de konservative som ikke ønsket noen form for kontakt med det hedenske, og de som anerkjente at gresk tankegang  hadde verdi for kristendommen.


Kirkefedrene
(tidlige kristne forfattere som anerkjennes som autorative av kirken) mente at klassisk konflikt var feil fordi den ikke hadde grunnlag i noen guddommelig åpenbaring. Kristendommen overgikk både hedensk filosofi og hedenske religioner. Kirkefedrene mente at en enkel bonde som godtok Kristus hadde mer kunnskap enn den klokeste lærde filosof. De fryktet at å studere klassiske forfattere ville forderve den kristne moral og fremme kjetteri. Det skulle ikke være noe kompromiss mellom gresk filosofi og kristen åpenbaring. Kirkefedrene mente at troen var mer pålitelig enn den menneskelige fornuft”Hva har Athen å gjøre med Jerusalem?”spurte kirkefaderen Tertullian (150-225). For ham er det troen alene som er viktig.220px-tertullian

Andre kirkefedre, var imot denne formen for anti-intellektualisme. De mente at den klassiske litteraturen, så fremt den ble riktig undervist, ville være til hjelp i den moralske utviklingen hos barn siden det der fantes mange eksempler på dydige gjerninger. Visse kirkefedre hevdet at gresk filosofi hadde et glimt av Gud sannhet i seg, en form for før-kristen innsikt inn i det hellige. Kristus hadde korrigert og utfylt med en innsikt som man kunne nå ved å gå filosofisk til verks. Kunnskap om gresk filosofi, hevdet de, hjalp kristne å forklare deres tro logisk og  diskutere med hedenske kritikere. Kirkefaderen Clemens av Alexandria (ca. 150-220) lot fornuften støtte troen i sitt forsøk på å gjøre kristendommen:

…filosofien er et klart bilde av sannheten, en guddommelig gave til grekerne. Før Vårherres komme, hjalp filosofien grekerne å finne rettferdighet, og nå hjelper den menneskene å finne frem til fromheten, den gir en forberedende lære for de som senere vil ta imot troen. Gud er årsak til alle gode ting: noen er først gitt i det Gamle og det Nye testamente; andre har sin årsak i filosofien. Kanskje var filosofien gitt til grekerne førenn Herren kom til å kalle grekerne til å tjene ham. Slik opptrådte filosofien som en skolemester for grekerne. Han forberedte dem til Kristus, slik som jødenes lover forberedte dem til Kristus.

Ved å bruke gresk språk og gresk filosofis kategorier forandret kristne intellektuelle kristendommen fra en enkel etisk grunnsetning til et teoretisk system, en teologi. Gresk filosofi lot kristne forklare Guds eksistens og åpenbaringer slik at det ikke skulle være noen tvil om at de kristne sannheter ikke forbrøt seg mot logikkens lover. Kristus ble fremstilt somsun-uv-hair logos (fornuften) i menneskelig form. Den stoiske læren om at alle

marcus-aurelius-ab
Keiser Marcus Aurelius var stoiker

mennesker er grunnleggende like kunne også bli formulert med kristne begreper: alle er forent i Kristus. Kristne kunne tolke kirken som oppfyllelsen av den stoiske ideen om et samfunn som inkluderte hele verden. stoisk etikk, med sitt fokus på måtehold, selvkontroll og broderskap kunne enkelt trekkes inn i det kristne budskap. Spesielt i platonismen, med sitt skille mellom sanseverdenen og en høyere orden – en transcendent verden som burde være det som menneskene burde være opptatt av. Her fant kristne tenkere et
spesielt godt verktøy for å uttrykke troen. De perfekte og universelle Formene eller ideene, som Platon mente var det sanne målet for kunnskap og kilden til etiske standarder mente de kristne eksisterte i Guds sinn.

At gresk filosofi fikk et sterkt grep om kirkens doktrine var overordnet viktig. Det betydde at rasjonelle tanker, grekernes viktigste overlevering, ikke gikk tapt. Men den måtte likevel ofre tankefriheten til den kristne åpenbaringen: fornuften måtte tjene troen. I alle konflikter mellom fornuft og tro ville troen alltid seire. Selv om kristendommen benyttet seg av gresk, hvilte den på tro, ikke fornuft. Tertullian:

Og Guds sønn døde; det må tros, fordi det er absurd. Og Han ble begravet, og stod opp igjen; dette er et sikkert faktum siden det er umulig.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s