For sofistene er målet å vinne diskusjoner. De er ikke spesielt opptatte av spørsmålet om sannhet. Det er i samsvar med deres skeptisisme og relativisme. Om alt du kan få er mininger, da kan du få alle ting til å opptre for andre slik de vil opptre for deg selv. Retorikkens mål er nettopp det. For Sokrates finnes det et annet mål med dette. Han er overbevist om at det finnes sannhet om det menneskene bedriver og at vi kan nærme oss den. Han er aldri enig i at om en handling virker rett for et menneske at det da virkelig er rett. Sokrates er hverken skeptiker eller relativist. Rettferdighet er noe som eksisterer utenfor våre meninger. Begrepet må undersøkes. Det gjør ham ved å få folk til å svare ærlig. Hver person må svare for seg. I dialogen Menon hevder han å ikke vite hva dyd er. Menon er overrasket, siden han så at Sokrates lyttet til det Gorgias hadde å si om det temaet. Joda, han er forsåvidt enig i det, men han husker ikke alt Gorgias sa. Kanskje Menon husker? Sokrates sier da:
Men så lar vi ham ligge, siden han ikke er her. Men du selv, ved Gudene, Menon, hva hevder du at dyd er? Tal ut og unndra deg ikke, for jeg har begått den heldigste feiltagelse, hvis både du og Gorgias viser dere å vite det mens jeg påsto at jeg ennå ikke hadde truffet noen som vet det.
Hentet fra Svare, Helge (red.): Filosofiske tekster. Oslo 1998, s. 17.
Sokrates kan være en vanskelig samtalepartner og man må være spesielt interessert dersom man ønsker å gi seg i kast med en samtale med ham:
Kva slag menneske eg er? Eg er av det slaget at eg gjerne lèt meg motprove om eg har sagt noko gale, med glede ville motprove andre dersom dei kom med noko gale, og ikkj er meir uvillig til å bli motprova enn til sjølv å motprove. For eg held det første for å være eit større gode, for det er betre sjølv å bli fria frå den største ulykke enn å frie andre. Eg trur nemleg ikkje det finst ei større ulykke for eit menneske enn å ha ei galen meining om det vi no [talekunsten] talar om.
Platon: Gorgias. Oslo 1989, s. 31.
Skriptoriet 